I dager der Frankrike opplever at også kirker er blitt terrormål, er det på sin plass å minne om hva den franske statsministeren Manuell Valls sa til franske skoleelever etter terroren i Paris i januar.

paris.kirke.cazeneuve.valls

Foto: Innenriksminister Bernard Cazeneuve og statsminister Valls ved kirken hvor Sid Ahmed Ghalem hadde tenkt å massakrere kirkegjengerne søndag.

Da var budskapet at Frankrike må lære seg å leve med terrortrusselen. To uker etter terrorangrepene som rystet landet hadde ikke statsministeren mange trøstens ord med seg til franske skoleelever. Han pyntet ikke på budskapet da han svarte på hvor lenge den økte beredskapen i landet kunne komme til å vare.

På direkte spørsmål, svarte han at

«Deres generasjon må venne dere til å leve med faren. Det kan være snakk om flere år»

Men hva skal vi da med staten? Staten har tradisjonelt sett hatt indre og ytre sikkerhet som dens legitimerende utgangspunkt. Å sørge for borgernes trygghet og statens evne til overlevelse var førsteprioritet for vestens demokratier. Deres egne borgere var det som legitimerte staten, og staten var forpliktet til å handle for å beskytte dem. Sosiale velferdsordninger så man seg ikke tjent med. Som John Locke sa: «Dersom borgerne tar det for gitt at staten skal garantere deres velferd i dette liv, vil de også kreve at staten gjør det i deres evige liv.» Men staten skulle garantere borgerne fra overgrep fra fremmede stater, staten skulle være borgernes garanti for et liv i verdighet og trygghet.

ANNONSE

Men uten særlig debatt er situasjonen snudd på hodet. Staten slik vi kjenner den fra vår egen nære historie er i ferd med å smuldre opp. Staten og dens representanter anser ikke lenger borgernes sikkerhet som en førsteprioritet, og staten som et resultat av et folks suverenitet er forkastet som moralsk imperativ. Den viktigste oppgaven for vestens stater er blitt å betjene enhver innvandrer som en kunde med rett til å bli betjent. Staten er ikke lenger et hjem for et folk med eksklusive rettigheter, og de har ikke lenger rett på et forsvar.

Dette ser vi tydelig i møte med den moderne antisemittismen. Politiske ledere kan i fullt alvor hevde at vi må gjøre noe med jødehatet, for i neste øyeblikk argumentere for at 10 000 syrere bør få oppholdstillatelse i Norge. Men enhver jøde vet hvorfor det ikke lenger er trygt i Norge, så hvordan er det da mulig å påstå at det er greit for norske politikere å invitere fiender av sitt eget folk til Norge? Hvem er det da de egentlig forsvarer? Hvem tror norske politikere er nestemann på terrorlisten, når jødene er borte, men kristne fortsatt er her?

Det den franske statsministeren sa til sitt lands skoleelever var i prinsippet ikke annet enn en kapitulasjon, at vi, uansett hva som skjer, ikke har en rett til å forsvare nasjonalstaten og dens innbyggeres interesser, at fiendene kun skal identifiseres i ettertid, etter at angrepene har funnet sted.

Om hjemvendte Syria-farere sa statsministeren:

«Jeg vil ikke legge skjul på denne trusselen. Den eksisterer og det må også lærerne være klar over.»

En stat som forstår sitt oppdrag ville aldri latt en slik trussel få operere fritt blant forsvarsløse innbyggere.

Men vi hører de samme tonene her hjemme. Stadig oftere blir vi gjort oppmerksomme på at sannsynligheten for terroranslag på norsk jord øker. Men fienden (merk at fienden aldri omtales som fiende) blir aldri identifisert og uskadeliggjort, for ingen er skyldig før skaden har skjedd, og det er bare enkeltindivider vi snakker om.

Da blir Stavanger Aftenblad og Politikens reportasje fra Sicilia 23. april en naturlig konsekvens. Her lar journalisten demonstranters krav om «dropp grensene, dropp nasjonene» og afrikanske flyktningers ønske om å «droppe konflikter, vold og undertrykkelse, leve i fred, frihet og velstand», være løsningen på krisen i Middelhavet.

Men hva med å drøfte årsaken til Vestens velstand? Når ble nasjonene og grensene årsaken til undertrykkelse og fattigdom? De som ikke sov i historietimene, vet at det er krenkelse av nettopp grenser og nasjonalstater som har lagt grunnlaget for fortidens kriser og konflikter.

Når svermeriet fra hippietiden blir statsbærende ideologi, blir resultatet der etter.

 

http://www.nrk.no/verden/_-fransk-ungdom-ma-venne-seg-til-a-leve-med-terrortrusler-1.12168686

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629