Gruppen Kvinder i Dialog demonstrerer mot den første niqab-boten foran Bellahøj politi­stasjon den 10. august 2018. Foto: Martin Sylvest / Scanpix Ritzau / NTB.

Vi trenger ikke lenger å lure på hva den herskende klassen håper å oppnå med fortsatt muslimsk masseinnvandring og den islamiseringen som følger av den. Da denne migrasjonen startet rundt 1970, kunne man kanskje ha gitt de islamvennlige politikerne, deres ideologer og mediene æren for at de ikke forstod hva islam handler om, til tross for advarsler.

Den gang, og i flere år etterpå, var det danske og europeiske statsresonnementet at muslimer var som alle andre. Med litt tid og en rekke innrømmelser ville de snart bli assimilert, og deres muslimske ideologi ville bli en privatsak som myndighetene og lovgiverne ikke skulle blande seg inn i. Og dette er fortsatt det offisielle synet i Folketinget, på universitetene og i mediehusene.

Men etter hvert som tiden går, blir det stadig vanskeligere for tenkende mennesker å akseptere at det faktisk er slik politikerne og deres entourage av journalister og kommentatorer tenker. For flere tiår siden må makthaverne ha innsett at det ikke gikk slik de ville ha befolkningen til å tro, og at de befant seg på en blindvei som uunngåelig ville føre til samfunnets oppløsning. Likevel fortsatte de å importere tilhengere av Allahs ideologi og å gjøre innrømmelser overfor dem. Senest med Lars Løkkes koranlov, som i realiteten gjeninnfører blasfemiparagrafen, som bare har fått et annet navn. Vi må nå belage oss på at det ikke finnes grenser for hvilke tjenester politikerne er villige til å gjøre islam. Diktaturet og sharia-tilhengerne trenger bare å true med vold, så får de det som de vil.

Noen politikere toer sine hender og insisterer på at dette absolutt ikke var den utviklingen de ønsket, men jeg blir mer og mer overbevist om at det var akkurat dette de ønsket å legge til rette for.

La oss se på hvilke fordeler politikere og myndigheter har av en fortsatt islamisering.

Det er en flott julegave for politikere og statsbyråkrati at de kan regjere over en splittet befolkning. Ikke i den gamle betydningen av ulike politiske oppfatninger, men i noe langt mer dyptgripende: en radikal og ugjenkallelig splittelse mellom antagonistiske folkeslag.

I Danmark har vi det danske folk, og så har vi det muslimske folk, og erfaringen viser at det ikke er den minste utsikt til at de vil forenes. I en ikke altfor fjern fremtid vil konsekvensen bli at Danmark blir splittet opp i vidt forskjellige rettssystemer og delt inn i enklaver dominert av stammer som ikke vil ha noe med hverandre å gjøre.

Resultatet vil bli en konstant lavintensiv krigføring der hver stamme naturligvis må forsvare sitt territorium og sørge for at deres kvinner ikke faller i fiendens hender – noe som kan føre til at de setter flere fiendtlige krigere ut i verden. Dette er for øvrig den dypere meningen med islams kvinneundertrykkelse og forbudet mot at muslimske kvinner gifter seg med ikke-muslimer. Muslimske menn, derimot, har lov til å ha så mange ikke-muslimske elskerinner de bare orker, for ifølge islamsk lov tilhører ethvert avkom fra slike forhold mannen.

Etter hvert som denne oppløsningen av samfunnet skrider frem, kan politikerne glede seg over at de ikke møter noen samlet opposisjon. I tillegg vil deres skatteplyndring av innbyggerne aldri ta slutt, fordi en betydelig andel av de Allah-troende er uproduktive og derfor avhengige av offentlige overføringer, som politikerne ikke våger å kutte i fordi det vil skape alvorlig uro. Når du først har fått tak i islams hale, kan du ikke slippe taket, ellers blir du spist.

Islamisering er også en ypperlig anledning til å innføre sensur og forby enhver politisk opposisjon. Dette ser vi nå i EU og i det ene europeiske landet etter det andre. Det er helt klart at når selve samholdet i folket har gått i oppløsning, må statsmakten velge side. Den kan ikke stå mellom to befolkninger som ikke vil ha noe med hverandre å gjøre.

Og så langt har EU og flere stater valgt å støtte islam. Dette ser vi kanskje tydeligst i Tyskland og Storbritannia, der makthaverne går langt i å skremme innvandrings- og islamkritikere til taushet og innskrenker borgernes frie rett til å agitere for opposisjonspartier som de rutinemessig beskylder for å være fascistiske. I England ble en mor dømt til 31 måneders fengsel for en bemerkning som myndighetene ikke likte. Hundrevis er blitt arrestert, og mange sitter i fengsel. Keir Starmers regjering har opprettet en spesialenhet i politiet som har som eneste oppgave å slå ned på innvandrings- og islamiseringskritikere. I Tyskland vokser kravet om å forby Alternative für Deutschland (AfD), fordi partiet får støtte fra stadig flere.

Politikerne, deres eksperter og journalister vil aldri tillate at deres islamofile kurs blir avslørt for hva den er. Og fremfor alt vil de gå til det ytterste for å hindre sine motstandere i å få regjeringsmakt. De vil heller brenne ned hele hytta enn å gi den fra seg.

Dette er også årsaken til europeiske politikeres og journalisters patologiske hat mot Donald Trump. Han har klart å gjennomføre akkurat den politikken de hater som pesten – stengte grenser, ytringsfrihet, økonomisk velstand for amerikanske arbeidere i stedet for illegale grensepassasjerer, og gammeldags sunn fornuft i stedet for Demokratenes tiltagende galskap.

Hvis Trump taper dette slaget, er også Europa ferdig. EU og politikerne står allerede klare med knivene for å ta fra oss alle rettigheter.

George Orwell skrev om 1984. Jeg lurer på om han noen gang hadde forestilt seg at hans dystopi skulle bli krass virkelighet tretti år senere.

Kjøp Oriana Fallacis bok her