Hizb ut-Tahrir holder fredagsbønn på Christiansborg Slotsplads i København den 22. mars 2019 til minne om muslimer som ble drept i terrorangrepet i Christchurch på New Zealand en uke i forveien. Foto: Liselotte Sabroe / Ritzau Scanpix / NTB.

Det var i 1967 at de første gjestearbeiderne krysset grensen for å søke arbeid i Danmark. Antallet migranter vokste jevnt og trutt de neste tiårene, også fordi vi tillot familiegjenforening. At man slakket på kravene til selvforsørgelse, resulterte i en økende import av klienter. Hensikten og forventningen var at innvandrerne i løpet av en generasjon eller to ville tilegne seg danske verdier og levemåte, og finne seg til rette i et samvirkende Danmark.

Integrering betyr å kunne beherske det danske språket i skrift og tale, være selvforsørgende og anerkjenne det danske demokratiet og den danske rettsstaten. I store innvandrernasjoner som USA og Australia måtte innvandrerne selv sørge for å integrere seg i samfunnet hvis de ville ha mat på bordet. I Danmark ser vi det som samfunnets oppgave å sluse utlendinger inn i fellesskapet. Derfor har vi etablert et enormt migrant-industrielt kompleks med tusenvis av konsulenter, tolker, arbeidsformidlere, språklærere og sosialarbeidere. Men når vi ser på fasiten etter nesten 60 års anstrengelser, må vi konstatere at når det gjelder innvandrere med islamsk kulturbakgrunn, er integreringen en total fiasko uten utsikter til forbedring.

I justisdepartementets rapport om ytringsfriheten i Danmark fra 2020 kommer det frem at 76 prosent av innvandrerne fra islamske land vil forby kritikk av islam. I en meningsmåling som Wilke utførte for Jyllands-Posten i 2015, mente 77 prosent av de spurte innvandrerne fra islamske samfunn at Koranens bud skulle følges fullt ut, noe som ville innebære å erstatte det danske demokratiet og rettsstaten med en islamsk formynderstat basert på sharialovgivning. Ifølge finansministeriets økonomiske redegjørelse for 2019 bruker samfunnet over 90 milliarder danske kroner hvert år på å finansiere livet for islamske innvandrere og etterkommere som ikke kan eller vil bli en del av arbeidsmarkedet. Skiftende regjeringer har gitt opp å gjøre noe med denne sosiale og kulturelle katastrofen. Vi har gravd oss ned i et dypt hull, og vi fortsetter å grave.

Politikere, medier og kulturdebattanter har ingen forståelse for årsakene til dette landsdekkende sosiale sammenbruddet, for de nekter å anerkjenne den totalitære politiske doktrinen i islam som binder alle muslimer, slik de ovennevnte undersøkelsene klart viser. Både islams teologi og politisk ideologi avviser den kristne etikken og det kristne verdigrunnlaget, og dermed også folkestyret. I stedet er islam basert på eldgamle arabiske stammekulturer som er helliggjort i Koranen: Klanen dominerer stammen, som dominerer familien, som dominerer individet. Gamle menn dominerer unge menn. Menn dominerer kvinner, i en krigerkultur der bare en muslimsk mann er et helt menneske. Kristne, jøder, hinduer, buddhister og alle ikke-troende er «kafirer», det vil si undermennesker. Ikke-muslimske kvinner rangerer lavest, og betraktes som lovløse luddere som fritt kan jages og krenkes.

Fra utlendingsloven ble vedtatt i 1983 og frem til i dag har en generasjon av uvitende og uansvarlige politikere passivt sett på at Danmark er blitt invadert av en hær av klienter fra hovedsakelig islamske land. Vi sitter nå med rundt 500.000 nye borgere som har lav sysselsettingsgrad og stor tilbøyelighet til kriminalitet, og som har forskanset seg i arabiske kulturfellesskap med det formål å isolere seg fra den danske demokratiske rettsstaten, riktignok med unntak av statskassen.

I likhet med sine mange forgjengere har Mette Frederiksen gitt opp å gjøre innvandrere fra islamske land til gode demokratiske samfunnsborgere. Alle moderne danske politikere elsker og bekjenner seg til «fellesskapet», hvis ve og vel er all dansk politikks mor. Men vi aksepterer uten kamp at en stadig større del av befolkningen står utenfor fellesskapet og demokratisk rekkevidde. I stedet forsøker regjeringen nå, i samarbeid med utvalgte EU-land, å etablere en plan B, som er en slags skadebegrensning med sikte på å begrense innvandringen fra islamske kultursamfunn. Regjeringen har dermed gitt opp integreringen og vil i stedet konsentrere seg om å stanse den antidemokratiske innvandringen for i det minste å unngå å gjøre vondt verre.

Det kommer det ikke noe godt ut av, for det skal helt andre og konstruktive planer til hvis vi skal stoppe den snikende islamiseringen av det danske demokratiet. Først og fremst et moratorium på alle konvensjoner og internasjonalt rettssamarbeid som bryter ned den danske rettsstaten. For det andre en stans i all innvandring fra islamske kultursamfunn. Kriminelle utlendinger utvises ved første fengselsdom. Danske bistandsprogrammer avvikles for land som nekter å ta imot sine utviste borgere. Oppholds- og arbeidstillatelser oppheves ved langvarig arbeidsledighet. Ingen ytelser til klienter etter første arbeidsvegring. Innvandring er kun tillatt for personer som er garantert ansettelse på en tidsbegrenset kontrakt, som utløser hjemreise hvis den ikke fornyes. Tvangsekteskap og islamske barneekteskap rettsforfølges og straffes hardt. Islamske kvinners rettigheter skal respekteres på like fot med danske kvinners. Islamske menns undertrykkelse av koner og døtre skal straffes med fengsel og utvisning.

Men vi kan neppe forvente at våre medier og politikere kan utvise en stålsatt kulturell selvbevissthet i vår konsensusfikserte formynderstat. Det moderne danske kulturbildet er preget av selvhat og en voksende ulystfølelse ved friheten, livsgleden og det levende folkestyret. Vi skammer oss over vår kultur. Vi skammer oss over å være danske. Det synes islam så visst at vi skal. Den beryktede jihadisten Anwar al-Awlaki siteres ofte på at «vi muslimer elsker døden like mye som dere elsker livet, og derfor dør vi gjerne for islams sak». Vi lunkenkristne har ikke lenger noen sak å dø for. Hvis man ikke har noe å dø for, er det jo heller ikke mye å leve for. Og da er jo ikke døden for friheten og folkestyret noe aktuelt tema.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.