Det var lett å forutse: Når Vestens herskende klasser – ikke bare regjeringer – med overlegg åpner døren for masseinnvandring av kulturfremmede, og gjentatte ganger tar sikte på å islamisere landene, må det nødvendigvis avføde motstand. Uansett hvor mye regjeringer og medier forsøker å lokke med fagre ord, ønsker ikke de fleste innbyggerne å leve som i Afghanistan, Mogadishu eller Sudan. De vil kort sagt ikke underkaste seg sharialoven, som den islamske massetilstrømningen uunngåelig vil føre med seg.

Men det får ikke de ledende partiene, staten, rettsvesenet eller mediene til å endre kurs, og islamiseringen skrider frem uansett hva politikerne innbiller enfoldige velgere. Før valget bedyrer de at det skal føres en streng innvandringspolitikk, og millioner av entusiaster strømmer til valglokalene for å velge de hedersmenn og -kvinner som skal redde landet. Det har disse damene og herrene naturligvis ikke til hensikt å gjøre, for da ville de konsentrert seg om å bekjempe den virkelige faren: islam. Det var dét Nye Borgerlige en gang hevdet at de ville, men så fikk de andre interesser. Bortsett fra noen perifere småpartier er det bare Dansk Folkeparti som tilbyr grunnleggende islamkritikk og gir Allahs menn motstand. Man må håpe at de mener det de andre ikke gjorde.

Ellers er alt i samme gjenge som det har vært i over 40 år. Til Allahs tilfredshet går hans overtakelse av danenes rike etter planen – selv om han sikkert skulle ønske at det kunne gå litt fortere. Han kan imidlertid regne med at Danmark går over til å bli en islamsk republikk i løpet av 30–40 år. Erfaringen viser at muslimer ikke trenger å utgjøre et flertall for å bli statens hegemoniske makt. Når imamene kan råde over 20–25 prosent av befolkningen, er løpet kjørt, med mindre landets barn gjør motstand – og slikt er de for lengst blitt avvennet fra. Vikingtiden ligger langt tilbake.

Vi ser allerede konsekvensene av islamiseringen i form av dansk politikks gradvise overgang til identitetspolitikk. Identitetspolitikken innebærer at vanlige meningsforskjeller i spørsmål som skatt, helsevesen, naturvern, «klimakrise», likestilling osv. viker for klantilhørigheten. Folk stemmer ikke på politikere fordi de ønsker å gjøre noe med Danmarks problemer, men fordi de tilhører en bestemt stamme. Hva de måtte mene om politikk i gammeldags forstand, er likegyldig – hvis de overhodet mener noe. Det som blir avgjørende, er hvem de er.

I Danmark ser vi nå identitetspolitikkens fremvekst i form av den sosialdemokratiske regjeringens økende begeistring for «Palestina». Lars Løkke forsøker forsiktig å bane vei for en dansk anerkjennelse av den ikke-eksisterende staten, slik flere andre europeiske land allerede har gjort.

Ikke engang den listige utenriksministeren kan fortelle hvor «Palestina» ligger, hvilke grenser det har, hvem som kontrollerer denne imaginære formasjonen eller hvilke mennesker som bor der. «Palestinerne» ble oppfunnet på 1970-tallet på oppfordring fra Sovjetunionen. Før den tid ble de kalt arabere og skilte seg ikke mye fra araberne i nabolandene. Lars Løkke kunne like gjerne ha anerkjent Atlantis.

Det er et bærende element i den danske nasjonalmyten at vi var landet som reddet jødene våre mens Hitler var på jakt etter dem. Men nå vil Lars Løkke og Mette Frederiksen dekretere en ny rettferdiggjøring av dansk utenrikspolitikk: Vi tilhører gruppen av land som belønner Hamas for massedrapet den 7. oktober 2023 ved å gi dem en stat. De hadde allerede hatt en, som de brukte til drap og terror, men nå trenger de en ny, slik at de kan begå flere drap og drive mer terror.

Hvis noen lurer på hvorfor Frederiksen og Løkke smisker med strupeskjærerne, bør de huske på at det er kommune- og regionsvalg i november, der hundretusener av Allahs menn og konene deres kan stemme. De pleier å kaste sin kjærlighet på den venstresiden som smisker med dem, men nå vil den dynamiske Frederiksen–Løkke-duoen ha sin del av ummahen, og det forklarer regjeringens voksende avstandtagen fra den jødiske staten.

Det er ikke mange jøder i Danmark, og en god del av dem er ikke særlig kløktige.

Spørsmålet er om danskene vil fortsette å stemme på politikere som har gått i fremmed tjeneste.