Hans Rustad 
Per midten av mai var Irans totale lager av anriket uran anslått til 9.247,6 kilo – eller mer enn 45 ganger grensen som ble satt i 2015-avtalen – ifølge den siste rapporten fra Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA).
Blant lagrene sine har Iran anslagsvis 408,6 kilogram uran anriket til opptil 60 prosent – bare et kort skritt fra de 90 prosentene som trengs for et atomstridshode.
Iran har nå teoretisk sett nok materiale av våpenkvalitet, hvis det raffineres ytterligere, til omtrent 10 atombomber, ifølge definisjonen fra Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA).
Iran har alltid benektet enhver ambisjon om å utvikle atomvåpen.
Nedenfor er en liste over Irans viktigste atomanlegg, som er underlagt regelmessige inspeksjoner av IAEA:
Natanz:
Omtrent 250 kilometer sør for Teheran ligger Natanz, Irans tungt beskyttede hovedanlegg for anriking av uran. Anleggets eksistens ble først avslørt i 2002.
Natanz driver nesten 70 kaskader av sentrifuger ved sine to anrikingsanlegg, hvorav ett er underjordisk. En kaskade er en serie sentrifuger – maskiner som brukes i prosessen med å anrike uran.
I april 2021 ble anlegget skadet i et angrep som Iran sa var en sabotasjehandling fra Israel.
Natanz-anlegget ble truffet i det israelske angrepet natt til fredag.
Fordo:
Fordo ble i hemmelighet bygget i strid med FNs resolusjoner under et fjell nær den hellige sentralbyen Qom, og ble først kjent i 2009.
Iran indikerte senere at det var et anrikningsanlegg som kunne huse rundt 3000 sentrifuger.
I 2023 ble uranpartikler anriket opp til 83,7 prosent oppdaget ved Fordo-anlegget, som Iran hevdet var et produkt av «utilsiktede svingninger» under anrikningsprosessen.
Isfahan:
Ved anlegget for konvertering av uran i Isfahan i det sentrale Iran blir rått uran bearbeidet til urantetrafluorid (UF4) og deretter til uranheksafluorid (UF6), en rågass for sentrifuger.
Anlegget ble industrielt testet i 2004. Isfahan-senteret har også et anlegg for produksjon av kjernebrensel, som ble innviet i 2009 og produserer lavanriket brensel til bruk i kraftverk.
I juli 2022 kunngjorde Iran planer om å bygge en ny forskningsreaktor der.
Arak:
Arbeidet med forskningsreaktoren for tungtvann Arak i utkanten av landsbyen Khondab startet på 2000-tallet, men ble stoppet i henhold til vilkårene i 2015-avtalen.
Iran har informert IAEA om sine planer om å sette reaktoren i drift innen 2026.
Forskningsreaktoren var offisielt ment å produsere plutonium til medisinsk forskning, og stedet inkluderer et produksjonsanlegg for tungtvann.
Teheran:
Teherans kjernefysiske forskningssenter huser en reaktor som ble levert av USA i 1967 for produksjon av medisinske radioisotoper.
Bushehr:
Irans eneste kjernekraftverk ligger i den sørlige havnebyen Bushehr. Det ble bygget av Russland og startet driften med lavere kapasitet i 2011 før det ble koblet til det nasjonale strømnettet i 2012.
Russland fortsetter å levere kjernefysisk brensel til anlegget, som fortsatt er under IAEA-kontroll.
Et tysk selskap startet byggingen av anlegget med en nominell kapasitet på 1000 megawatt inntil prosjektet ble stoppet i kjølvannet av den islamske revolusjonen i 1979. Russland fullførte det senere.
Darkhovin og Sirik:
Iran startet byggingen av et 300 megawatt kraftverk i Darkhovin, sørvest i landet, sent i 2022. Tidlig i 2024 startet de også arbeidet i Sirik, i Hormuzstredet, med et nytt kompleks av fire individuelle anlegg med en samlet kapasitet på 5000 megawatt. (NTB)
