Av midtbane-general Yan Calmeyer Friis

Feighet og unoter vinner fotballkamper. Det er noe alle vet. VAR forandret ikke på det, tvert imot. Aldri er vel armer i såkalt unaturlige stillinger blitt straffet hardere enn etter at VAR-bussene begynte å gå. Det er forresten verdt en diskusjon hva som egentlig er unaturlig når noen denger til en knallhard lærball så den fyker mot deg i 200 km/t. I det virkelige liv vil vi instinktivt beskytte oss mot hjernerystelse, brukket nese, ufrivillig tannfelling, snabelskap-smadring og kanonkule rett i magen.  Og det gjør vi ved å plassere armen mellom resten av oss og den innkommende faren. Det er den naturlige stillingen.

Den eneste unaturlige stillingen jeg kan komme på når noe kjempevondt kommer fykende, er begge armer hengende rett ned, klistret til siden, i klassisk riverdance-positur. Og likevel, det er kun denne suicidale stillingen som garanterer at VAR-bussen ikke slår alarm og lokker dommeren til videoskjermen og reprise på reprise av situasjonen fra forskjellige vinkler i slow motion.

Man straffer fornuft.

Jeg trodde jeg befant meg i en tett duell med Stefan Gislason i Lyn, men presterte fotballhistoriens laveste opphopp. Selv en tepose ville slått meg. (Fra Vi Menn)

Linjedommerne var ikke populære før VAR. For dem var det viktigere å vifte med flagget enn å bruke øynene. Spisser med raske føtter var pr. definisjon i offside. Alltid. Om de så satt på bussen på vei til stadion da ballen ble spilt. Dommerstanden liker ikke spillere som løper fort. Det finnes ikke en dommer i verden med spisskompetanse; de er alle mislykkede backer.

I dag er deres eneste glede å praktisere såkalt tunge flagg. De tvinger lagene til å lide i det uvisse, særlig forsvarerne som trodde dommeren skulle blåse, og som nå er på etterskudd og i vill panikk. Linjedommeren lar dem lide, og håper på en scoring, før han løfter det tunge flagget så lett som bare det, og ødelegger situasjonen. Ti minutter går mens det måles og sammenlignes og publikum begynner å fryse og spillerne blir stive og gretne, og ennå klarer ikke VAR-bussen å bestemme seg for om lilletåen til angriperen er innenfor skolissen til forsvareren, det dreier seg ofte om en halv centimeter, så mye for det at tvilen skulle komme det angripende lag til gode.

Offside bør måles i desimeter, ikke millimeter. En halv centimeter er ikke offside, det er bare tøv.

Men egentlig skulle dette handle om trøyeholding. Og den er kommet for å bli. VAR slår ikke ned på trøyeholding, VAR oppfordrer vel egentlig til det. Selv når drakten står som et seil bak spilleren, er det innafor. Kanskje dommerne og VAR egentlig har rett. Det er jo unaturlig at når 22 herrer (eller kvinner) med full førlighet i alle lemmer skal utkjempe en røff og svært fysisk strid, så får bare to av spillerne lov til å bruke hendene. Det lyder jo mer som en øvelse i paralympics, ballspill for mennesker uten armer. I farten kommer jeg bare på én idrett hvor man har klart å gjennomføre dette hundre prosent, nemlig i før nevnte riverdance, og si hva du vil, men det ser ubegripelig rart ut.

Men Erik Solér slo jeg. Han er riktignok en halv meter lavere enn meg, men likevel. (Fra Vi Menn)

Det er egentlig altfor lite trøyeholding. Og nå tenker jeg ikke bare på fotballen. Det er et stort potensial i trøyeholding, det kan med hell innføres i nær sagt alle idretter.

100 meter-finalen i friidretts-VM vil definitivt øke sin underholdningsverdi, selv om det nok blir vanskeligere å sette verdensrekord. Eller når det drar seg til under innspurten på 10.000-meteren: Det er ikke sikkert etiopierne og nigerianerne får det like lett da, med en belgisk klo i singleten.

Fellesstart og stafett i langrenn blir også mye morsommere; her kan man dessuten kombinere med nye dopinglover (i og med at det ikke finnes vilje til å fjerne jukset): dopete løpere, gjerne russere og finner, får lov til å dope seg så mye de vil, men de må gå først i løypa og godta at nordmennene og svenskene henger i skidressen (hansker og skidresser med borrelås kan være en idé).

For norsk hoppsport er kanskje litt skidressholding i ovarennet løsningen, de er laget av så mye tekstil at det er plass til to utøvere inni, og da er det veldig lett å få et godt tak i, sikt midtskips.

Er vi kommet så langt, kan vi like gjerne introdusere trøyeholdingen i hverdagen. Altså utenfor idrettsarenaen og inn i dagliglivet. Gutter i puberteten har med stort hell og i alle år, den gang det ikke ble oppfattet som krenkende, bare irriterende, praktisert det på BH-strikker. Men nå er det alvor! Hva vil ikke trøyeholding gjøre med kampen om gode plasser i kassakøene på Rimi – og enda bedre: på Polet – rett før stengetid på lørdag!

Eller på buss og trikk! Kampen om sitteplassene.

Kino! Kampen om parkett.

Den nest siste kaffekoppen i trakteren på jobben (altså kampen om å få slippe å sette på ny kanne)!

Toalettet! Kampen om den ledige båsen.

Knut Torbjørn Eggen trente Moss den gangen, og ble overrumplet da jeg stilte i Lyn-drakt. Veldig hyggelig mann. Gikk bort så altfor tidlig. (Fra Vi Menn)

Ja, selv noe så enkelt som en sosial sammenkomst rundt stuebordet kan utløse stor dramatikk og spenning når det drar seg til rundt kakefatet, eller bollen med Twist – og det snart bare er de vonde bitene igjen. Et bittelite, men glimrende timet napp i trøya gjør hele forskjellen.

Å holde igjen tannlegen i trøya, eller frakken, når han eller hun nærmer seg med bor, sprøyter eller tenger, er også tillatt, selv om gleden blir kortvarig. Igjenholding av folk man ikke unner tilfredsstillelsen ved å nå bussen i siste liten, går også an. Ondt og deilig.

Ved helt spesielle anledninger, f.eks. på treningsstudioet, tillates håndkleholding ved forsering av inngangsdørene til dusjrommet. Hvor langt man er villig til å gå i holding når man er vel innenfor, håndkleet er hengt på knaggen og det viser seg å være rift om dusjdysene, får være opp til den enkelte. Men vær oppmerksom på at gråsoneholding av herre uten klær kan slå begge veier. Her lønner det seg nok å operere med tung snabel innledningsvis, og se det an.

Det som i utgangspunktet kalles trøyeholding, har over tid utviklet veldig mange undergrupper: Holding i arm eller skjegg (særlig anvendelig i sjakkturneringer), klyping i nese (i situasjoner hvor man er satt til veggs verbalt), lugging (en dameting), spenning av ben (fotball igjen), sammenkniping av knær (effektivt mot forplantningslystne herrer med hastverk), to stive fingre rett i øynene (svært virkningsfullt mot sladrehanker som roper «Jeg så det hele!») osv. Men egentlig går de jo alle ut på det samme:

Når fotballspilleren holder sin motstander i trøyen, er årsaken, bevisst eller ubevisst, den følgende:

Han løper fortere enn meg, ergo må jeg holde ham igjen. Livet i et nøtteskall.

Det vil ikke være riktig å belønne en så selvfølgelig livsvisdom med gult kort. Det eneste riktige fra dommerens side er la-spillet-gå-videre-nikket.

Her sammen med «Luftens baron», selveste Mini. (Foto: Arne Nordtømme / Fra Vi Menn)

Husk bare at kunsten å holde i trøya forutsetter en viss teknikk. Utfør draget så fordekt og lite åpenlyst som mulig. Og så, når motstanderen ligger på gulvet i en haug av armer, ben, giftige eder og hermetikkbokser, så sett full fart inn på den ledige plassen i f.eks. Rimi-køen med begge armene i været: Se, jeg gjorde ingenting!

Buing eller hånlige rop om filming kan være en fin prikk over i-en, men se an offeret. Å håne en muskelbunt man nettopp sendte over ende i kassakøen, gir ofte sykehusopphold. Her kan det lønne seg å rope et høyt og tydelig UNNSKYLD, og fremstå som så ryggløs at ens egne barn kaster opp i avsky.

Mitt råd er: Se fotballkamper, studer spillernes triks og teknikker. Lær av dem. Selv brudd på spillets regler har sine regler. Er du usikker eller nybegynner-engstelig, så øv deg på barn og gamle damer. Opphold deg mellom lite trafikkerte reoler på Meny, for å unngå øyenvitner, og slå hurtig til. Klyping av lårhals slår aldri feil.

Neste gang skal vi ta opp praktisk bruk av offside-feller i hverdagen (f.eks. fremkjøring av buss eller lastebil, bak hvilken en urinerende herre trodde seg usett).

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!