De første ekstremstormene har vært på besøk. Bladene fyker av trærne. Høsten er her, og snart kommer enten ekstrem-kulden eller ekstrem-mildværet. Ett av to. Ekstremt ubehagelig blir det uansett. Dette er ettertankens tid. Jeg tenker på sommeren. Som var varm og god. Som man alltid håper at den skal være.

Men hvor varm og koselig onkel klima enn valgte å være i år, er det ikke fordelingen av sol og regn som opptar tankene, men ferien, ja, alle feriers mor, selveste SOMMERFERIEN. Her kan det passe med en avspilling av temaet fra «Haisommer» på moderat volum.

Sommerferien, dette prøvelsenes øyeblikk som inntreffer i samme øyeblikk som alt er tilrettelagt for at man skal «slappe av og kose seg», som det heter. Det ønsker man jo også, om det bare fantes en bruksanvisning, eller helst et nummer til en kundeservice som ikke opererer med chatboter (som jo bare er bittesmå digitalinsekter som aldri skjønner hva du sier, og bare er der for å irritere deg til å gi opp).

Når hytten blir for trang og ekstremværet brøler, er dette min fantasi: Deilig varme på Jomtien-stranden i Thailand. Kanskje jeg tar en tur innom en venn, la oss kalle ham Jan Olav.

Irritere er nøkkelordet her. Og det eneste rådet jeg kan gi om man ønsker en korrekt avviklet sommerferie, er: La deg ikke irritere! Det kan ikke sies for ofte.

Når man sitter her i høstmørket med vinteren for døren, er det faktisk viktig å lære av sine feil. Det er nå du må ta gjennomgangen. Hva gikk galt sommeren 2025? Snart er det sne og kulde (eller surt plaskregn) overalt, og tverrstilt motorvogn på fri ferd ned Gaupesvingen på Rykkinn.

Bortsett fra tåpelige miljø-hemuler som bæljer begeistret at det ikke er noe som heter dårlig vær, bare dårlige klær, og sykler til jobben i minus 30 med skranglende testikler, er vinteren Guds prøvelser for nordboerne. Vi skal leve for sommeren. Men Han gir ingen garantier for sommeren 2026. Alt kan skje. Ergo blir vi nødt til å utvikle spisskompetanse, ellers går det ikke an å bo så langt nord. Spisskompetanse til å tåle motgang i alle fasonger, og spisskompetanse til å bråkose seg så snart det byr seg en anledning, om det så er meldt regn til kvelden.

Man må lære å dvele ved de positive sider i tilværelsen. At hyttetaket ikke lekker, at de døde musene i brønnen tross alt var døde, at kona ikke blør seg i hjel enda hun med all tydelighet har hatt mensen i tre uker, at man slipper å svette i stiv kuling, at kneippbrød med harsk leverpostei også metter, at man heldigvis ikke fikk flere barn, at du slipper å bli plaget av mobiltelefonen da du har glemt laderen (eller mangler signal) og ikke minst at man snart er tilbake på jobben.

Typisk norsk sommer (1988), uskyldig fotballspiller fra Oslo trekkes gjennom gjørme på Tyholt av ekle trønderske popmusikere. Oslo-gutten nektet å ta «trønderullen» som Neymar kaller den. Foto: Arne Nordtømme.

Man må møte tilværelsen med en mental bedøvelsessprøyte. Det forutsetter egenaktivitet og store kreative evner.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg hvert eneste år sliter med den samme eksistensielle problematikken: Nå har du ferie. Hvorfor det? Og må jeg?

Det gir seg etter den første uken. Da følger en periode av nummen likegladhet. Den såkalte ferietilstanden. På dette tidspunktet er det svært farlig å lure på ting som: Hvorfor oppsøker vi frivillig lediggang på marginalt boareal, under kummerlige forhold, i forblåste omgivelser hvor vi fyller dagene med turgåing, formålsløs plasking i altfor kald sjø og inntak av vonde måltider skylt ned med pappvin, før vi slår kveldene i hjel med det fryktelige terningspillet Yatzy og samtaler som gjør oss trette før klokken er ni. Sånt må man aldri lure på!

Det kunne alltid vært verre. Du kunne for eksempel ha sklidd på et bananskall på kanten av Prekestolen.

Mitt triks når jeg er havnet i ferietilstanden, er å oppsøke utenfor-kroppen-opplevelsen. Det krever konsentrasjon. Men det er virkningsfullt. Da er ingenting så farlig lenger. «Om to uker er det hele over», tenker man svevende, mens hagl på størrelse med plommer hamrer mot sydvesten, akkurat som man tenker «Om en halv time er det hele over» når tannlegeboret hviner.

Norderhov, sommeren 1966, og jeg lar meg ikke lure. Ganske riktig, snart pøste det ned, og jeg svidde risengrynsgrøten og utløste troppssjefens raseri. Norsk sommer, liksom. Foto: Sigrid Tholander.

Som godt voksen kan jeg trygt hevde at jeg er proff på ferie.

Jeg har for eksempel lært meg noen ekstra triks som er svært kjærkomne når hytteveggene – for ikke å snakke om teltveggene – av mysteriøse grunner begynner å bevege seg innover, sakte, men ubønnhørlig, som i en torturmaskin utpønsket av Edgar Allen Poe, inntil du ikke kan bevege en finger uten å utløse dine medfangers vrede.

Da tenker jeg på noe helt annet. Ikke la seg irritere, minner jeg meg selv på, og søker ut i verden, langt vekk fra min nedblåste virkelighet.

Jeg tenker på eksotiske himmelstrøk. Hvite strender, kroppsvarmt hav og palmesus. Helt alene ligger jeg der, under Guds sol, og nyter idyllen.

Dette er nok et dårlig tips, når jeg tenker meg om, da de færreste har råd til business class. Mine dagdrømmer om palmeparadiset innebærer for langt de fleste ihjelsitting på turistklasse med knærne oppunder haken, korsryggen ute av ledd og en urinblære som gir smerte helt nye dimensjoner da man kvier seg for å forsere verdens tjukkeste ektepar for å nå midtgangen.

Da våkner nok irritasjonen over de helvetes grådige flyselskapene. Faresignal! Hurtig! Tenk på noe annet! For eksempel fotball. Jeg elsker å spille fotball. Jeg elsker å se fotball. Ingenting hjelper bedre mot stress og bekymringer enn fotball. Det er noe alle gutta vet. Riktignok byr spillet på ergrelser. Særlig på høyere nivå. Det slår meg gang på gang at det må gjelde egne fysiske lover på en gressmatte konstruert for fotball.

Iskaldt vann, som vi ser, på Tronvik på Jeløy i 1961. To tapre gutter trosser norsk klima. Foto: Karin Friis.

Menneskekroppen er på ingen måte kuleformet, men likevel oppfører den seg som om den var det når fotballspillere – særlig fra Syd-Europa og Syd-Amerika – faller. De ruller og ruller og ruller, selv om de omtrent ikke hadde fart da de falt, ja, noen sto til og med helt stille. Dette fenomenet ser man aldri på åpen gate. Snubler folk eller dyttes overende, så går de i bakken med et klask og ligger der. Noen forsøker til og med å sprette opp og late som om det slettes ikke gjorde noe vondt enda de halter. Ingen ruller av sted bortover fortauet eller mellom reolene på Meny mens de skriker og bærer seg.

Der kom irritasjonen snikende igjen. Tenke på noe morsomt nå. Fort!

Feministene. De er morsomme. En av Aftenpostens kvinnelige journalister var for noen år siden oppbrakt over avisenes mangelfulle dekning av kvinnelige idrettsutøvere. Hun hadde gått vitenskapelig til verks ved å telle antall fotografier av menn og kvinner på sportssidene i løpet av en uke – under fotball-VM (for herrer) – og kunne fastslå at kvinnene var grusomt underrepresentert. Det var også en kvinnelig sportsjournalist som i likestillingens navn forlangte adgang til dusjen for å intervjue fotballspillerne etter en kamp i eliteserien, de mannlige journalistene slapp jo inn! Vi kan jo bytte om på kjønn og roller. Ville mannlige journalister sluppet inn i damedusjen?

Hallo! Hvor kommer slike mennesker fra?

Irritasjoner, irritasjoner. Overalt. Lokalpolitikerne som trumfet igjennom byggingen av tofelts motorveier (hva er en tofelts motorvei for noe?) fremfor fire felts, for å spare penger, blinde for hva dødsulykkene de forårsaker koster i sorg, savn, ødelagte familier og selvfølgelig, penger. De havnet jo på et annet budsjett.

Regjeringskvartalet, verdens dyreste, hvert kontor i bygningene koster skattebetalerne 11 millioner kroner. Jeg kjenner irritasjonspulsen øke. Tenk på noe mindre, noe tryggere!

Handlevognene i butikken. De er koselige og praktiske, selv om jeg foretrekker handlekurvene, den minste typen, ikke de dumme forvokste som later som de er handlevogner og lager en skramlende lyd, som om de var håndbagasje på vei til flybussen på Smestad.

Min morfar på fjellet i friskt driv. Han later som om han har det koselig, men de meget bleke leggene avslører at her på fjellet er det ikke noe kjære mor. Foto: Sigrid Tholander.

Nei, handlevognene kan man tenke på. Bortsett fra … Hvorfor henger alltid det ene forhjulet, så du havner i grønnsaksdisken når du egentlig bare skulle ha en kartong Snurring (at den kommer i kartong og ikke boks, er jo et helt irritasjonskapittel i seg selv)?

Tankene flyr på desperat jakt etter noe nøytralt. Men så kommer du på ligge-og-hvile-seg-i-venstrefil-på-motorvei-bilistene. Kunne man bare meid dem ned!

Klimaforsker-journalistene, disse utøvere av kinesisk vanntortur med sine feilslåtte langtidsvarsler som higer etter bruk av betegnelsen «ekstrem», og som illustreres med værkart i flammefarver: Lava i Oslos gater når gradestokken viser + 10 i oktober. Særlig!

Så blir din sommerlige tankelek avbrutt. Du er på hytta igjen. Der står din livsledsager og skriker for tiende gang på fire minutter at det er din tur til å ta oppvasken. To uker igjen av sommerferien.

Det er da du går ned i fjæra og brer over deg en sten.