Fotgjenger-nazistene

Funderinger ved klimaentusiast Yan Calmeyer Friis

Jeg sitter i bilen. Bilen ruller i 30 km/t bortover veien. Det er en bilvei. Som vanlig er det ikke lett å komme seg frem. Det er nemlig også en skolevei. For barn betyr det at man spiller fotball, springer frem og tilbake, vandrer i uforutsigbare klynger og slettes ikke lar seg forstyrre av en bil. Tvert imot, de blir om mulig enda mer til stede – midt i veien. De hører den komme. Hva så? Tenker de og sender triumferende blikk mot sjåføren som snirkler seg mellom dem med centimeters klaring. Kanskje beruses barna av makt.

For 30 år siden ville barna pilt til alle kanter ved lyden av incoming bensinmotor i det fjerne. Nå viser de tydelig og klart at det er de som eier veien. Det har de nemlig lært hjemme. Biler er noe svineri, spedalsk metall uten rettigheter.

Superforkjørsrett overalt, i bygater som på fortau. Rene kinderegget, faktisk. (blogspot.com)

Jeg overvar følgende lille episode fra mitt vindu en formiddag. Ektepar med barnevogn og to smårollinger går tur. Midt i veien. En bil nærmer seg bakfra. Det avgis ikke plass. Bilen blir liggende og putre i gåfart bak ekteparet. De flytter seg fortsatt ikke. Først etter et minutts tid, og svært motvillig, svinger far og mor en tanke nærmere veikanten, og bilen ruller ydmykt forbi. Da smeller fars replikk:

— Det skulle pokker ikke vært lov til å kjøre her!

Fotgjenger-nazisten okkuperer en 8,5 meter bred asfaltvei med sin barnevogn. Her skal ingen slippe forbi. Denne eiendommelig egoistiske og hatefulle filosofien fôrer utallige foreldre sine barn med hver eneste dag. Det taler til norske bilisters ære at ikke flere barn havner under hjulene.

Hva fotgjengerne burde lære, er at en bil veier rundt et tonn. Barn veier kanskje 20 kilo, eller 30. De er laget av kjøtt og blod. Bilen av metall. Når 30 kg kjøtt og blod blir truffet av et tonn metall i fart, går det ganske bra med metallet. Det er selvfølgelig fint for pjokken å ha retten på sin side. Men man får ikke glede av det når man er død. Veldig få barn har noe lyst til å være døde.

Når disse barna blir litt større og slipper ut på de ordentlige veiene, ikke minst i utlandet, hvor man fortsatt skjønner at å gå rett ut foran bil i fart er vondere enn neseblod, kan man iaktta hvordan automatisk befolkningsjustering virker.

Hvem er disse fotgjenger-nazistene? Har de bare sykkel? Er det dem som sneier deg bakfra i 50 km/t på fortauet før de med hyttende neve durer over fotgjengerfeltet på rødt til akkompagnementet av hvinende bildekk. Er det dem som kjører de dumme batteribilene som de setter fra seg på midtrabatter, og som må skrotes når batteriet går i stykker? Er det dem som står på elektrisk sparkesykkel og bryter alle trafikkregler som det er mulig å bryte – uten hjelm, og setter skrammelet fra seg et sted hvor blinde kan snuble i dem. Helt sikkert er det at disse menneskene – om de nå har bil, elektrisk bil eller bare sykkel –, forlanger at det systemet de finner praktisk for seg selv, det skal alle andre også innordne seg. Det er hensynsløse mennesker som liker å herse med folk. De går i veien med vilje, de er villig til å ofre sine barn for saken.

En ganske alminnelig dag i Oslo om ikke så lenge. (Ill.: ChatGPT)

I riktig gamle dager kavet folk rundt i steinur og over myr mens de støttet seg til knortekjepper og lurte på hva som befant seg over neste ås. Det tok lang tid og mange benbrudd før de fant det ut. Slik oppsto stier og farløse barn. Etter hvert ble stiene utvidet til kjerreveier. Og så kom motorveien. Poenget med veisystemet var at det skulle lette fremkomsten for menneskene når de skulle fra et sted til et annet. Jo flere veier, dess bedre og mer effektiv fremkommelighet. Helt genialt.

Nå har en gjeng surpomper (på 1950-tallet ville de vært samnorskaktivister) klart å lure Norge til å ødelegge systemet. Blindveier, bomveier, fysiske hindringer (kampesteiner midt i veien), gågater (et råflott system av bygater der fotgjengerne kan vimse rundt og boltre seg på altfor mye plass) — alt for å hindre bilen, og dermed fremkomsten. Hele veinettes idé er skrotet. Bilen er blitt vår fiende. Og gamle får holde seg unna. Det samme gjelder handikappede, hold oblatfarkostene deres unna sentrum, dere kan da handle i kjøpesentrene i utkanten av byen, der er det masse plass og fri parkering.

Det er ikke politisk korrekt å lure på hva langstrakte Norge ville vært uten privatbilen. Vi burde reist oss under 17. mai-middagen, hevet våre glass, vendt oss mot bilparken utenfor og utbasunert med rungende røster: Norge takker dere! I stedet er det fritt fram for ekle typer som går tilgjort sakte bak barnevogner og blokkerer veien.

Vi burde reist oss og takket automobilen for alt den har gjort og betyr for oss. (Ill.: ChatGPT)

Man skal selvfølgelig ikke være slem, men jeg innrømmer at jeg noen ganger får lyst til å tørke gliset av de hovne, hatefulle trynene deres. De tilhører en sekt, og sekter er alltid farlige fordi de drives av ekstremister. Fotgjenger-nazistene er særlig farlige fordi synspunktene deres pr. i dag regnes som politisk korrekte både av presse og politikere. De klarer også på en underlig måte å lure nasjonen til å tro at det de forfekter, er et livsviktig bidrag til fremtiden. De ser seg selv som det globale miljøvernets spydspisser. De bruker klimakortet som unnskyldning for destillert egoisme.

Mannen med barnevognen går i bresjen. Så lenge han holder bilen som er på vei hjem til garasjen sin rett nede i gata, bak seg, ser det lyst ut for klodens ismasser, Amazonas’ regnskoger, den CO₂-frie atmosfære og hønene på Hedmarken. I egne øyne er han en liten helt. I mine er han en stor drittsekk. Under evighetens synsvinkel går vel dét ut på det samme.