Postbud Petter Holshagen med hest og kjerre ved posthuset i Sundre Ål ca. 1920. Produsent: Reinton, søsken til Olav, ant. Sverre. Samling: Hol Bygdearkiv. Foto: Digitalt Museum (cc cc0 1.0)

Jeg fikk et trist brev for noen få år siden. Det var fra Posten. Den stakkars etaten var i store problemer. Budene slet med å greie ruten sin. Det var et gammelt problem som man hadde forsøkt å løse lenge uten å lykkes da budene ble skralere mye raskere enn beregnet. Nå var det kommet så langt at de nesten ikke maktet å karre seg bort til postkassen for å slippe reklametrykksaker og et par regninger oppi. Meget alvorlig, og svært alarmerende.

Posten har som vi vet og har kunnet observere med egne øyne, overgått seg selv i kampen mot forpjuskningen av en arbeidsstokk som knapt orket å løfte et brev, i hvert fall hvis det var frankert med mer enn ett frimerke. Det ble tidlig kjøpt inn både trillevogner og sykler, ja til og med egne biler fikk postbudene, slik at de slapp å bære tungt og gå langt. Mange av oss svevet i den villfarelse å tro at problemet var løst da man innførte de åpne, gøyale elektriske bilene.

Elektrisk sykkelbil og postkasse-depot. Alle monner drar. Foto: Posten.no

De svinset rundt i nabolaget på silkemyke el-dekk, og hvinte som symaskiner bortover veiene, og opp på fortauene. De anemiske budene ble spart for unødige bevegelser og energitappende fotarbeid. Det var bare å rulle bort, reise seg forsiktig, og slippe trykksakene og brevene opp i kassen. Det kostet sjelden mer enn ett skritt, og bare sjelden to. Vi trodde det var under kontroll!

Men det var det altså slett ikke. For jeg fikk dette brevet i posten fra Posten. Og her fremkom det at elendigheten var akselererende. Selv ikke den elektriske olabilen som rullet budet fra kasse til kasse uten at han behøvde å spille så mye som en kvart joule (en joule er som kjent den energimengde som kreves for å løfte en 102 gram tung tomat 1 meter vertikalt fra Jordens overflate), hadde klart å bremse utviklingen.

Så skrøpelige var faktisk budene nå at Posten så seg nødt til å ta grep. Etaten fant til sin glede rykende fersk ordlyd i Lov om posttjenester (§19) og Forskrift om post (§11 og §12) gjeldende fra 1.1.2016, som ga dem rett til å kreve en mer hensiktsmessig plassering av postkassene i de strøk den samme etaten mente plasseringen var uhensiktsmessig. For eksempel der jeg bor, i en helt alminnelig gate i et helt alminnelig villastrøk i Oslos vestkant. Husene er plassert på rekke og rad på begge sider av gaten, og før Posten fant de nye reglene, hang hver enkelt postkasse helt nede ved veiskulderen utenfor huset sitt slik at budet egentlig bare behøvde å lene seg ut av elbilen og slippe de gjenstridige brevene og trykksakene ned i kassen. Du og jeg ville i hvert fall klart det helt fint. Men vi ante jo ikke hvor skrøpelig det var fatt med budene. For dem var dette en overveldende, tilintetgjørende kraftinnsats som antagelig utløste agoni og svettetokter om nettene, og som gjorde at de gruet seg til å stå opp hver eneste morgen. Det er ikke sikkert de orket å tygge egget sitt engang. Tenk på det!

Det er klart det var uhensiktsmessig å ha postkassene på rekke og rad bortover veien – særlig fordi de jo sto på begge sider slik at budet måtte krysse veien i ett kjør, dirrende av angst, med fare for å bli truffet av både barnevogner og ufordragelige pjokker på vinglesykkel.

Posten bestemte derfor at postkassene i slike strøk måtte flyttes. Dette ville ifølge dem selv gi «gode og trygge arbeidsforhold» og «redusert gå- og kjøreavstand og færre stopp». Jeg kan fortsatt ikke skjønne det der med redusert kjøreavstand da gaten jo forble den samme gaten. Men ellers var argumentasjonen besnærende.

Posten beroliget oss som ble rammet av bestemmelsene, med at det selvfølgelig var grenser for hvor langt man kunne kreve av folk at de gikk fra egen bolig til egen postkasse, i tettbebygget strøk var det maks 100 meter. Ute på landet maks 250 meter (der får man antagelig utlevert marsjmerket etter tre måneder).

I nabolaget mitt ble sånn ca. ti og ti husstander pålagt å samle kassene sine på ett sted. For vårt vedkommende borte ved søppeldepotet til naboen på skrå over veien. Lignende løsninger ble innført i hele veiens lengde. Alle mann alle og mann av huse for å gi det medtatte budet en enklere arbeidsdag og ikke minst et skudd etterlengtet livskvalitet.

De ti husstandene måtte selv bekoste stativ, kasser og slike ting. Det var rett og rimelig. Man kan ikke bruke skattepenger til slikt. Etter Postens handlingsrom kunne ingen av de ti husstandene påkreves å måtte gå lenger enn 100 meter for å hente morgenavisene sine. I teorien kan altså Posten bare pålegge de samme husstandene å gå totalt 1000 meter. Ved å gjennomføre denne daglige 10 x 100 meter-dugnaden sparte vi budet for ca. ti meters gange. Tallene bare for å illustrere hvor dårlig fatt det var med vår tids postbud. 10 meter for ham var som 1000 meter for oss. Vi måtte alle yte vårt og håpe at de stakkars menneskene greide å komme seg gjennom yrkesåret uten varige men. Vi kan også yte ved solidarisk å redusere vår bruk av postbudets tid, f.eks. ved å avstå fra netthandel som involverer gjenstander som får plass i en postkasse. Gå for de store tingene, sånt som du kan hente i en Joker-forretning du aldri har hørt om og ikke aner hvor er.

Inne i Oslo sentrum er dette blitt en egen idrett, da bymiljøetaten meldte seg på ganske umiddelbart ved å flette Postens uforutsigbare pakkerutiner inn i etatens kamp mot bilistene. Store gjenstander kjøpt på nettet blir dumpet i dagligvareforretninger uten parkeringstilbud. Man må altså komme seg til utleveringsstedet til fots eller på sykkel (OBS! Eldre og forflytningshemmede har som kjent ingen ting i Oslo sentrum å gjøre, og bør snarest finne seg et annet sted å bo), det hjelper ikke med HC-bevis i frontruten der, bilister må ha SÆRSKILT TILLATELSE. Har bymiljøetaten forlest seg på Franz Kafkas «Slottet»?

Det var på den tid at jeg ikke visste forskjell på å skrive navnet mitt og en signatur. Like etter var jeg postbud på Majorstuen for første gang. Sommeren 1969.

I gamle dager, til og fra i årene 1969-71, jobbet jeg som postbud på Majorstuen. Den gang må vi ha vært sabla sterke, vi bar posten selv, i store skuldervesker, småsprang ned gatene, og greide til og med å jobbe på lørdager. Det fantes ikke epost eller internett, så folk skrev mye brev og holdt både ukeblader og aviser. Bøker leste de også, hver måned droppet bokklubbene et fjell over oss. I mai 1970 dumpet Beatles «Let It Be»-boksen over verden, den kjøpte jeg i platebutikken i Bogstadveien og bar den med meg som ekstra ballast gjennom hele postruten, uten å blunke. Vi var tapre, vi var sterke og vi tålte en støyt – selv om desember var et mareritt. Likevel er det ikke slitet jeg husker, men de kjempegode nystekte vaflene med geitost i kantinen. Vi må ha vært utrolig sunne og sterke uten å tenke over det engang.

Jeg jobbet som postbud til tider, blant annet i 1970 da denne vinyl-boksen kom ut. Jeg bar den med meg på postruten uten å blunke. Vi bar tungt og gikk fort. Noen ganger falt vi. Posten måtte frem. Foto: Yan Calmeyer Friis. Cover: Apple.

Tid for folkeaksjoner. Gå 100 meter for ditt lokale postbud, du også. Gjerne med fakkel.

Kjøp Sokrates’ forsvarstale fra Document her!

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!