Foto: Pexels

En ganske alminnelig dag gir muligheter for tallrike raseri­utbrudd og intens tann­gnissing, bare man er innstilt på det. Og det må man være. Uskyldige tildragelser som lang dusjtid på kone, istykker­klemt tann­pasta­tube og nyavgredd hår i vasken gir flying start og munn­huggeri allerede før skivene spretter opp av brød­risteren. Skulle stryke­skapet attpåtil være tomt for skjorter, snakker vi ekteskap i tynn tråd. Morgen­stund for friskuser.

Din døgenikt av en kone (du hører klakk-klakk-hælene hennes nedover trappen på vei mot utgangs­døren, og du vet at hun kommer til å nå bussen) har ganske enkelt latt deg i stikken. Det er ikke hjemme­kontor­dag, og du skal være på jobben om ti minutter, men står ved stryke­brettet, dypt involvert i et basketak med designet til moderne skjorte­fabrikanter. Hvorfor hempe mellom skulder­bladene? Hvorfor alle disse innsydde ugrei­hetene både på rygg og ved mansjettene. Stryke­jern er ikke konstruert for finarbeid på tann­tekniker­nivå. Det bare valser over tekstilene og lager rynker med knivskarp press på kryss og tvers og overalt. Skjorten tåler ikke nærmere granskning og kan kun bæres under jakker. Det skal bli en varm arbeidsdag.

Herfra kan det bare gå én vei. Og den går via rush­trafikken. MDG forsøkte, og Høyre gjør hva de kan nå, men ingen av byrådene i Oslo har klart å forby bilen. Det eneste de har oppnådd, er økt kaos, enda lengre bilkøer og enda flere biler på tomgang som ikke kommer noen vei.

Køen begynner selvfølgelig tidligere enn vanlig, og du forbanner dem alle sammen, bilistene som absolutt måtte ut og kjøre samtidig, akkurat i dag. Det går så sakte at køen ikke greier å holde følge med de ufor­drage­lige skole­barna som dessuten går flere i bredden, krysser veien når det passer og ser så fordømt fornøyde ut med musikk­proppene i ørene at man får lyst til å fike dem opp.

Foto: Pexels

Og der kommer søppelbilen mot kjøre­retningen og bare stopper, midt i veien, så ingen kommer forbi. Vi har byens viktigste jobb, synes de, og søppel kan man jo ikke hente hvis man ikke har publikum, et ordentlig sint publikum. Det er søppel­mannens glede i hverdagen. De som ikke har fullt så viktige jobber, for eksempel ambulanse­sjåførene, må vente som oss andre. Søppel ruler.

Vi nærmer oss dagens første rundkjøring, og blir som vanlig minnet på at det knapt finnes en bilist i landets hovedstad som vet hvordan man praktiserer rund­kjørings­reglene – særlig ikke når rund­kjøringen har to filer. Du har dem som holder motorvei­hastighet rett inn i rund­kjøringen, i den over­bevisning at høyest fart gir forkjørs­rett, hvilket for så vidt funker i praksis på dem som holder en mer behersket hastighet, og som heller stopper, enda de allerede hadde snuten inne i rund­kjøringen, da risikoen for å få fremmed bil på besøk i kupeen ikke frister.

Like irriterende som disse bøllene er de empatiske rund­kjørings­sjåførene. De stopper gjerne opp og slipper folk inn. Dermed synder de grovt mot rund­kjøringens idé, flyten. Og utløser noe av det verste syklister og fotgjengere vet: bilhorn­krig. Bruk av bilhorn er smittsomt, kan gi varige hørsel­sskader (særlig i garasje­anlegg) og overgås kun av flyalarm uten forhånds­varsel.

Vel inne i akselerasjons­feltet til hoved­veien, f.eks. Ring 3, opplever man som vanlig at luken man hadde sett seg ut, plutselig er borte, fordi han som lå hundre meter bak, satte opp farten fra 60 til 120 km/t så snart han så deg, og tettet luken med et smekk. Bilister tåler ikke at noen svinger ut foran dem. Så må du vente til en gammel dame forbarmer seg over deg, eller forresten, 30 er vel hennes marsjfart på motorvei uansett.

I venstrefilen vil alle ligge, umulig å komme forbi veien-er-for-alle-men-aller-mest-for meg-idiotene. Enda verre: De som bruker akselerasjons­feltet som en slags rakett­utskytnings­rampe – og kombinerer glidelås­prinsippet med det såkalte bilbombe­trikset: Full fart, jeg stopper aldri! Hvorpå de skjærer rett over i venstre uten forvarsel, om du er så lettsindig å holde fem meters avstand til foran­liggende motor­kjøretøy. Si hei til rundkjørings­terroristens fetter.

Foto: Emilie Holtet / NTB

Veien til jobben er brolagt med hornstøt, bråbrems og forbannelser – krydret med tilløp til hjerte­stans.

Heisen er ikke reparert og nekter å åpne dørene i fjerde. Du må driste deg til å bruke nevene. Da sier det smakk! over finger­tuppene, og siden hun fine som skal av i femte også står der, må du late som om det ikke gjorde noe vondt i det hele tatt, mens du egentlig har lyst til å bryte sammen i krampegråt.

Kaffemaskinen er selvfølgelig tom for pulver og leverer bare sølevann. Du aner tørste kaffeøyne rundt deg, ingen gidder å etter­fylle, alle håper på nestemann. Og det er deg. Når du er i gang, har du plutselig en haug hyggelige og pratsomme kolleger rundt deg, alle med kaffe­klart plast­beger i hånden.

Toalettdørene står som vanlig vidåpne eller på gløtt. Folk som har vært på do, har en uimot­ståelig trang til å dele sine nylig avsluttede gjøremål med andre. En slags voksen­versjon av «Ferdig! Kom og tørk meg!», bortsett fra at de nå demonstrerer at de klarte å tørke seg selv. Det inter­nasjonale signalet. Se. Åpen dør. Jeg er ferdig.

Arbeidsdagen byr som vanlig på de tilmålte mengdene med datakrasj og reprise­hilsing – kolleger hilser på hverandre om og om igjen hele arbeids­dagen for å være sikre. Man husker jo aldri hvem man har hilst på blant arbeids­kolleger som man omgås omtrent daglig. Derfor reprise­hilset, som kanskje likevel er første­hilset, man vet eller husker aldri.

Stratocaster-mannen fremfører sin nidvise mot alle som irriterer ham. Foto: Privat

Og så er det lunsj. Hvilket betyr kø bak vimsere og somle­kopper som ikke klarer å bestemme seg, og når de gjør det, bruker de så lang tid på å pirke til seg det de skal ha, at du har lyst til å kvele dem. De stiller seg gjerne også slik at de blokkerer kaffe­maskinen mens de venter på tur til å ta vann eller juice, eller omvendt, og der røk den siste plassen ved kollega­bordet så du må finne deg et annet sted (hvor du ikke kjenner noen, og blir behandlet som en inntrenger) mens du føler øynene fra hele kantinen på deg: Se på han der, ingen vil sitte sammen med ham, han er ensom, han.

På veien hjem ringer du din kone og lurer på hva du skal kjøpe til middag. Hun svarer med motspørsmålet «Har du noe forslag?», du svarer «Jeg vet ikke», hun blir skarp, du blir skarp, en drittsekk kiler seg inn foran deg i køen, og snart er det kveld i et hjem stint av ergrelser som bare venter på å bli oppdaget.

Når det nærmer seg leggetid, venter dosete-krangelen spent på badet. Sammen med tann­pasta­tuben.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe e-boken her.