Sigrid Bratlie er molekylærbiologen som torde bryte den pålagte tausheten om covid-19-virusets opprinnelse. Hun sto frem i VG og senere i en kronikk i Aftenposten hvor hun fortalte hvordan hun hadde kommet i tvil om at viruset stammet fra markedet for levende dyr i Wuhan. I Norge var dét det eneste tillatte narrativet. Men solide anerkjente forskere mente noe annet. Bratlie stolte på sin egen dømmekraft.

Prisen ble nok større enn hun hadde forestilt seg, og det reiser spørsmålet: Hva har skjedd med akademisk frihet, ytringsfrihet og offentlighet i Norge? På svært kort tid har det skjedd en tilfrysing av ordskiftet hvor de som tør å lufte forbudte tanker, blir ustøtt.

Vi vet at mange opplever det som skremmende. Men Aftenposten vil ikke en gang innrømme at de er en del av problemet når de intervjuer Bratlie:

I fjor høst gikk Bratlie for å se et foredrag i Oslo om koronavirusets opprinnelse. Under foredraget begynte forskeren også å kritisere Bratlie, og han trakk frem VG-saken og Aftenposten-kronikken som eksempler på konspirasjonsteorier.

– Det føltes nesten som at jeg var i en drøm eller en film, sier hun.

I etterkant sendte en av medarrangørene en beklagelse til Bratlie. De beskriver hvordan forskeren kalte henne «antivitenskapelig og konspiratorisk», og skriver at de ble «tatt på senga» over innholdet i foredraget.

Vi som har fulgt «ferden» mot det totalitære, er ikke sjokkert.

Klimaet har oppstått gjennom  en kombinasjon av anti-Trump-propaganda og woke. Wokes gjennomslag i Norge har avslørt hvor svakt liberale frihetstradisjoner står i Norge.

For mange år siden leste jeg Ralph Dahrendorf, en anglifisert tysker, som fremhevet motsetninger og konflikt som oksygenet demokratiet må ha for å leve. Et samfunns selvtillit kan avleses i hvordan det håndterer og tolerer motsetninger. Dahrendorf så Tysklands historie i lys av britisk pragmatisme og common sense. Han ble mer britisk enn tysk.

I det hele tatt var tyske intellektuelles oppbrudd og ferd over Atlanteren inspirerende. De valgte eksil for å forsvare åndelige verdier, tankefrihet. Den samme reisen skulle senere en dissident som Cezlaw Milosz gjøre, men da var Amerika rammet av hippiekultur og studentradikalisme og ute av stand til å forstå den totalitære erfaring.

Det merkelige er at norsk åndsliv, hvis man kan bruke ordet ånd om den offentlige samtalen, ordet har gått av mote, er mer ortodokst i dag enn da ML-bevegelsen herjet.

Man skulle jo trodd at ML-bevegelsen, som omfattet 20.000 mennesker, ville utløst noen immunstoffer som hadde vaksinert oss mot en gjentagelse. Men det motsatte ser ut til å være tilfelle. Norge er mer ensrettet i dag enn på 1970–80-tallet. Samfunnsforskere vil studere hvordan det var mulig å vende tilbake til noe som minnet om Maos kulturrevolusjon og den «lille røde».

Men det vil ikke vare. Kulturrevolusjonen i USA er like kraftig som motkulturen på 1960–70-tallet. Denne gang er det både det arbeidende folket og intellektuelle som tar igjen landet sitt. Akkurat hva marxistene drømte om, men aldri har klart.

Eliten i Norge forsøker å sjøsette en forlokkende drøm om Norge som del av EU. Men Ursula skaper bare avstand og skepsis. De har allerede tatt fossekraften.

Det kommende valget blir et valg mellom for og imot Norge. Våre myndigheter og de to store partiene er imot. Det er herfra ensrettingen kommer.

De har gjort Norge til del av et system som aldri har vært oppe til behandling hverken i mediene eller Stortinget. Nordmenn er holdt i uvitenhet, og journalistene reagerer med aggresjon hvis noen forsøker å pirke i deres dominans.

Likevel forsvinner leserne/seerne.

Totalitære systemer fenger ikke.

Eliten satser alt på å holde ballen i lufta gjennom Trump-hat og nå i stadig økende grad Israel-bashing.

De har ikke kontroll på sitt eget narrativ.

Det er her Document og alle konstruktive krefter kommer inn. En økende del av publikum er mottagelig.

Amerikanerne fant seg ikke i å bli behandlet som koloniobjekter av en ny tyrannisk stat. De gjorde opprør.

Vil skandinaver tørre å følge i deres fotspor?

Historien til Sigrid Bratlie er eksemplarisk. Hun stolte på sin faglige dømmekraft og endte opp på et helt nytt sted.

Dessverre stiller ikke Aftenposten henne de interessante spørsmålene: Hvorfor var det så farlig å høre på forskerne som tidlig sa at viruset var manipulert? Hvorfor var det så vanskelig å ha noen å snakke med? Bratlie «våknet» først i januar 2024. Da lå et tonn av avsløringer og ventet på henne.

Det neste halvåret skrollet og leste hun seg langt ned i et kaninhull. Uten å fortelle andre om hvordan hun var i ferd med å endre mening.

– Da jeg gikk inn i saken, var jeg på én side. Nå endte jeg opp med å snu. Og det er en fin stresstest for meg, på om jeg faktisk klarer å se forbi mine egne slagsider.

Det er Norge som er blitt et kaninhull, hvor den som påstår at det finnes en annen verden, får kjenne på utfrysning og vrede.

Aftenposten pukker fortsatt på den offisielle versjonen:

Alt tydet på at viruset først smittet fra dyr til mennesker på et våtmarked i samme by.

Nei, «alt» tydet ikke på dét hvis man holdt øyne og ører åpne. Allerede i 2020 oppsto de første sprekkene. Men Norge har landet på samme side som Kina, og gjør det i mange spørsmål, som «frihandel».

Aftenposten pirker ved det uhyret Bratlie støtte på, men går forbi.

Dessuten er det flere forhold som tyder på at lab-lekkasje-teorien ble dysset ned fordi den var for politisk sensitiv, mener hun.

Hvorfor var teorien «for politisk sensitiv»? Aftenposten forfølger ikke sporet, da dét ville ført dem steder de ikke får lov til å gå.

I stedet får vi en demonstrasjon av at også Bratlie vet å avlegge politisk avlat: Hvis du skal slippe unna med avvikende meninger, må du først kaste Trump under bussen.

USAs president mente at det fantes «avgjørende bevis» for at koronaviruset stammet fra et laboratorium i den kinesiske byen Wuhan. Men de fleste forskere avfeide dette.

– Så det virket ganske avklart. Også fordi det var Trump som sa det. Når han nærmest i samme åndedrag anbefaler å drikke desinfeksjonsmiddel for å bli frisk av covid, gjør det jo noe med helheten, sier Bratlie.

Dette er tøv. Trump har aldri sagt noe slikt. Men CNN og norske medier vred en uttalelse og drev kampanje mot medisinen som hjalp: hydroksyklorokin og ivermektin. De ble renset fra lagrene og legene fikk ikke lov til å skrive dem ut.

Man kan ikke være litt sannferdig.

Jeg er optimist. Noe skjer. EU forsøker å blåse seg opp, men retorikken er hul og lett gjennomskuelig. Bruken av «ytre høyre»-begrepet og sensuren har et latterlig preg. Alle kan se at keiseren er naken.

Men woke har allerede rukket å anrette stor skade.

Den samme ensretting skjer i forhold til krigen i Ukraina som i forhold til den største medisinske skandale i historien. Den som våger å opponere, blir tatt ned. Fenomenet Glenn Diesen kompliseres av at også han har svin på skogen. Reisen til Teheran reiser mange spørsmål, og det er disse mediene burde konsentrert seg om. Det virker som om Diesen har flere agendaer og tjener flere herrer.

En sunn holdning tilsier skepsis og avstand. I stedet går mediene og politikerne i skyttergravene og skaper så mye støy at det avleder oppmerksomheten fra de viktige spørsmålene.

Kjøp «Den usynlige energikrigen. Fra Kennedy-attentatet til Nord Stream-sabotasjen» av Alf R. Jacobsen her!

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! Eboken kan du kjøpe her.