Så var det altså dagen da visse kretser verden over markerer «nakba»: «katastrofen». En dag da palestinerne jamrer over tapet av «hjemland» i 1948, da staten Israel ble opprettet.

Og mediene, som alltid så villig trykker dette ensidige narrativet, formidler klagesangen uten et kritisk spørsmål. Men for dem av oss som kjenner historien litt bedre, fremstår dette som en dypt forvrengt fremstilling av virkeligheten.

«Nakba»-narrativet forteller historien om en fredelig befolkning som ble brutalt fordrevet fra sitt hjemland. Men den «historien» er ikke sannheten, og den viktigste delen utelates beleilig.

Virkeligheten i 1948 var ikke en vilkårlig fordrivelse, men en krig. En krig som ble utløst fordi en koalisjon av arabiske stater, dagen etter at staten Israel ble proklamert, gikk til angrep på den nyfødte jødiske staten med den uttalte hensikten å utslette den.

Millioner av jøder hadde ventet i årtusener på å vende tilbake til sitt historiske hjemland. Opprettelsen av staten Israel var en realisering av det jødiske folks rett til selvbestemmelse, anerkjent av det internasjonale samfunnet. Da de arabiske naboene valgte krig fremfor fredelig sameksistens, fikk det tragiske konsekvenser, også for mange palestinere som endte opp som flyktninger. Men ansvaret for den situasjonen ligger først og fremst hos de arabiske lederne som oppfordret til krig og som i mange tilfeller hindret palestinerne i å returnere etter konflikten, og heller holdt dem i flyktningleirer av politiske årsaker.

Å kalle Israels forsvarskrig og den etterfølgende flyktningstrømmen for en ensidig «katastrofe» for palestinerne, uten å anerkjenne den arabiske aggresjonen som utløste konflikten, er en historisk forfalskning.

Nå, 77 år senere, raser krigen videre på Gaza-stripen. Og palestinernes president Mahmoud Abbas benytter Nakba-dagen til å kalle den nåværende krigen en «forlengelse av nakba». Dette er intet annet enn en ansvarsfraskrivelse og et forsøk på å delegitimere Israels rett til å forsvare seg.

Israel kjemper en nødvendig krig mot terrororganisasjonen Hamas, som brutalt angrep israelske sivile 7. oktober 2023. Enhver rasjonell stat ville forsvart seg mot en slik trussel. At det er sivile tap i Gaza, er dypt tragisk, men det er en direkte konsekvens av at Hamas bruker sivilbefolkningen som skjold og opererer fra tette byområder. Å anklage Israel for «folkemord» er en avskyelig og grunnløs påstand som er ment å demonisere og isolere den jødiske staten.

Midt i alt dette kommer USAs president Donald Trump med uttalelser som – for dem av oss som ser realitetene i Midtøsten – gir en viss resonans. Han gjentar sitt ønske om at USA skal «overta» Gaza-stripen og gjøre den til en «frihetssone».

Selv om ideen kanskje er litt løs i kantene, signaliserer den en forståelse for at den nåværende situasjonen i Gaza er uholdbar, og at det trengs en ny tilnærming. Etter år med Hamas-styre, som har ført til elendighet, krig og terror, er det tydelig at en retur til status quo ikke er et alternativ.

Trumps vilje til å tenke utenfor boksen, til å se at dagens ledelse i Gaza har mislyktes totalt, og til å foreslå en radikalt annerledes fremtid for området, kan være et tegn på en realisme som mangler i mye av den internasjonale debatten. Han ser ruinene, han ser lidelsen, og han ser at dagens system ikke fungerer.

Mens palestinske ledere klynger seg til et forvrengt historisk narrativ for å piske opp hat og krav om internasjonale sanksjoner mot Israel, ser Trump ut til å fokusere på hvordan man kan løse den nåværende krisen og skape en bedre fremtid for alle som bor i Gaza, fri fra terror og ekstremisme.

Kanskje det er på tide at resten av verden slutter å reprodusere «nakba»-narrativet og begynner å se realitetene slik de er, og tør å tenke nytt, selv om det kommer fra Donald Trump.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.