Det er lørdag ettermiddag i London og jeg støter uventet på den ukentlige anti-Israel-demonstrasjonen som hadde antatt en ny rute for anledningen. Ved Trafalgar Square hører jeg taktfaste rop og trommer og ser et langt tog av palestinaflagg og paroler. Nysgjerrig går jeg ned fra National Gallery og filmer og tar bilder mens jeg går i motsatt retning av toget. Inntrykkene er mange og jeg skal forsøke å illustrere hva jeg så og tenkte underveis.

Denne demonstrasjonen ble arrangert av palestinecampaign i samarbeid med det kommunistiske partiet The Socialist Worker for å markere at det er 76 år siden (15. mai), og her skal jeg bruke deres egne ord: «Nakba, da sionister etnisk renset over 800 000 palestinere for å opprette den israelske staten i 1948.» Nakba kan oversettes som «katastrofe».

Redaksjonell produsent i Time, Juwayriah Wright, skrev en høyst ensidet artikkel om nakba og dette er historien slik alle som hater Israel foretrekker å høre den: En histore om hvordan de gode palestinerne ble fratatt sitt land av de slemme jødene.

Juwayriah Wright – profilbilde fra LinkedIn – nok et eksempel på medienes «nøytralitet».

Sol Stern, forfatteren av boken «Et århundre med palestinsk avvisning og jødehat», ser andre og mer komplekse sider ved historien slik den utspant seg i 1948.

Nakba-besettelsen er den største hindringen til fred i Midtøsten, skrev Sol Stern, i et langt mer nøkternt innlegg i 2010. Flyktningesituasjonen i 1948, bare få år etter Den 2. verdenskrig, tas ut av sin sammenheng og gis feilaktige proposjoner ut fra et politisk perspektiv. Det er mange som har hatt og fremdeles har mye å vinne på at palestinernes offerstatus opprettholdes på bekostning av Israel, mener Stern.

Mange hundre tusen jøder har måttet flykte fra arabiske land. Og de kom til Israel.

Den ensidige fremstillingen i mediene av palestinere i Gaza som ofre for Israels «undertrykkelse» er høyst populær og er blitt til en spydspiss for islam mot den vestlige verden.

Anti-Israel-tilhengere er godt organiserte. Det var flere avdelinger i toget fra ulike bydeler i London. Her Brent & Harrow.

I toget på rundt 250.000 demonstranter fant jeg alle de forventede deltakerne; muslimer av alle grader fra niqab til lettkledde jenter med afrikansk bakgrunn, middelaldrende hvite briter med klær som vitner om ansettelse i skole/kommune/stat, yngre hvite, homofile og tilslutt bokstavfolket hvorav flere så ut til å være usikre på eget kjønn.

De to siste gruppene tilhører gjengen som britene vil kalle «turkeys for Christmas» (de som er for dumme til å skjønne at de heier på sin egen død).

Uten å spekulere for mye, kan vi gjette at denne demonstranten sannsynligvis ville blitt invitert opp til et luftig sprang fra et høyhus.

Noen virket usikre på hva de demonstrerte for eller mot:

Og noen demonstranter stiller i den profesjonelle demo-klassen. Neste uke er det sikkert mot olje, eller en statue, eller feil bruk av pronomen eller noe sånt:

Denne typen demonstranter er ikke interessert i dialog eller i å snakke med politikere. Da Suella Braverman reiste til Cambridge for å kommunisere med pro-Palestina-demonstrantene som hadde satt opp teltleir der, så ville ingen snakke med henne.

Du kan se besøket hennes på Youtube her:

Steile og umodne holdninger fra unge studenter er nå én ting, men naiviteten til vestlige kvinner når det gjelder islam vil liksom ingen ende ta:

Langt fra alle ansiktene i demonstrasjonen var vennlige. Jeg fikk flere mørke blikk:

Grader av islam (bildet er tatt forfra) – med kommunisme som støttebasis. Du verden for en frihet som promoteres!

Men det mest skremmende var barna som hadde fått tildelt mikrofoner (jeg så flere som ropte ut hatet mot Israel fra sine fedres skuldre), eller kanskje han til høyre på bildet som smilende bifaller hjernevask og hatoverføring til neste generasjon:

Smågutter som spyr ut arvet hat, er i særdelshet et trist syn.

Jeg gikk videre langs den endeløse demonstrasjonen og kom nesten til Piccadilly Circus hvor det var blitt en flaskehals. Her var det mye politi og årsaken kom raskt til syne i form av israelske flagg. Muslimske kvinner skrek «shame, shame, shame» mot noen uredde jøder som vil ha frigitt gislene i Gaza. Den hatefulle tonen rettet mot de israelske demonstrantene gjorde at stemningen føltes truende. Det var ikke vanskelig å forestille seg de samme muslimske kvinnene heie på draps- og voldtektsmennene som kom tilbake til Gaza med «byttet» i form av døde unge jødiske jenter på lasteplanet.

På selve Piccadilly Circus kom jeg over den lille gruppen av Israel-supportere som sto på sidelinjen av et tog på 250.000 mennesker som vil at Israel skal opphøre som nasjon:

Her var det ingen mørke blikk, bare en rolig stoiskhet der de valgte å bivåne hatet mot dem. Foran deres øyne passerte 250.000 individer som helst så at de ikke eksisterte. De sang og takket også politiet for beskyttelsen. Litt lenger bort i gaten sto alle politiets biler med gitter, klare til å settes inn. Den ukentlige anti-Israel-demonstrasjonen tar store jafs av politibudsjettet.

Parolen med «vår kjærlighet er sterkere enn ditt hat» og «frigi gislene» sa alt. Så mange ser ut til å ha glemt de grusomme voldtektene og drapene som Hamas begikk. De israelske ofrene var ikke utilsiktede drepte og skadde sivile i krig, de ble jaktet og utvalgt i en draps- og voldtektsorgie. Som Hamas har sagt at de vil gjenta så fort de får sjansen!

Hamas’ egen filming satte en ny standard på grafiske bevis av uovertrufne menneskelige grusomheter. Særlig den seksuelle volden var det tungt å ta innover seg. Mange nektet for at noe så grusomt kunne ha skjedd. Og det skapte også et menneskelig dilemma for Israel: Hvordan vise verden disse grusomhetene uten å vanhellige minnet og verdigheten til disse ofrene og også ta hensyn til lidelsene til ofrenes familier.

IDF produserte til slutt filmen Bearing Witness to the October 7th Massacre, basert på Hamas’ egne opptak. Denne filmen ble vist til politikere og medier i mange land. Jerusalem Post beskriver noe av det som blir vist. Det har ikke vært tillatt å filme eller ta bilder fra visningene av filmen.

For noen uker siden kom filmen «Screams before silence» (skrikene før stillheten). Den timelange filmen som omhandler den seksuelle terroren 7. oktober er å finne her på Youtube. NB: Ikke for sarte sjeler.

Ved Piccadilly Circus så jeg flere som hadde drapert seg i et israelsk flagg. For en tøff gjeng.

Israel er vår vestlige sivilisasjons frontlinje mot islam. Det er fremdeles håp om at de fleste europeere instinktivt forstår dette, selv om politikere, mediene og mange av de venstrevridde akademikerne gjør alt de kan for å påtvinge sin agenda. Avstemningen i Eurovision Song Contest viste med tydelighet dette spriket.

Alt folket trenger å gjøre er å velge seg nye politikere og ikke minst støtte de ekte konservative mediene som gir dem et annet perspektiv.

Kjøp «Mesteren og Margarita»! Du kan også kjøpe den som ebok her.