Pave Frans under forgjengeren pave emeritus Benedikt XVIs begravelse ved Peterskirken den 5. januar 2023. Foto: Andrew Medichini / AP / NTB.

Katolikker tar som det sømmer seg ærbødig farvel med pave Frans, som gikk bort mandag.

Italias konservative statsminister Giorgia Meloni minnes paven bedrøvet som «en stor mann og en stor pastor» og fremhever hvordan han bad verden om å «gå en vei som ikke ødelegger, men dyrker, reparerer og beskytter». På liberalt hold hylles pave Frans som en reformator.

Pave Frans er på mange måter historisk, idet han ble den første latinamerikanske paven, og dessuten den første jesuitten på Peters stol. Lenge delte han også Vatikanet med den tilbaketrukne pave emeritus Benedikt XVI.

På den internasjonale scenen var han den første paven som møtte en russisk-ortodoks patriark, for siden å kritisere ham for å være «Putins altergutt». Om Ukraina-krigen sa han ellers at det var galt av Russland å invadere, men at det kanskje skjedde fordi NATO hadde «bjeffet ved Russlands dør».

Han var også den første som inngikk en avtale med Kina etter Maos kommunistiske revolusjon – et komplisert territorium der noen kristne er lojale mot Roma og andre mot Beijing.

Argentineren Bergoglio ble nokså raskt å anse som en radikal pave som på mange måter stod langt fra sin tyske forgjenger Ratzinger, og ellers hadde et avslappet forhold til den katolske doktrinen en pave normalt forvalter med omhu.

Flere utspill gjorde ham populær i mange kretser utenfor kirken, for eksempel da han sa at det ikke var opp til ham å dømme homofile, og kom snublende nær å tillate velsignelse av homofile par. Radikal var han likevel ikke i alle spørsmål; han stod for eksempel hardt på at abort er drap.

Den felles ærbødigheten som man viser over en nylig avdød, kan ikke skjule at konservative katolikker har utholdt Frans’ pontifikat under store anfektelser. For kardinal Raymond Burke var det «forvirringen, splittelsen og vill­farelsen» som trengte inn i kirken under Frans’ ledelse.

F1 brukte sin autoritet til å uttale seg ideologisk både om innvandring, klimapolitikk og islam på en måte som var fremmedgjørende for konservative.

Det valgte oppsikt da paven brukte en encyklika til å si at det er en kristenplikt å bekjempe klimaendringer, likeledes da han sa at menneskeskapte klimaendringer risikerte å påføre verden en ny syndflod.

Samme virkning hadde hans motstand mot tradisjonell liturgi, til dels også hans sosiallære, som virket inspirert av peronismen og lå snublende nær en frigjøringsteologi som både pave Benedikt XVI og pave Johannes Paul II hadde fordømt som vranglære.

Det manglet heller ikke på hevede øyenbryn da pave Frans i 2019 undertegnet en slags brorskapsavtale med islam sammen med det sunnimuslimske Al-Azhar-universitetets storimam og åndelige overhode, sjeik Ahmed al-Tayeb, i Abu Dhabi. Man tar seg i å lure på hva Johannes Paul II ville ha sagt, som profeterte en islamsk invasjon av Europa.

Endelig benyttet pave Frans en rekke anledninger til å anklage dem som står for en streng innvandringspolitikk, for ikke å være ordentlig kristne – med dårlig eller overhodet ikke skjult adresse til politikere som Matteo Salvini og Donald Trump.

Så gjenstår det å se hva slags pave kardinalene velger under konklaven, som formodentlig begynner om et par-tre uker. Den radikale Frans ble et slags korrektiv til den konservative Benedikt. Skal pendelen svinge tilbake denne gangen?

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.