Hvem er det som oppdrar ungdommer til å tro at de har rett til å bestemme hvilke ord andre skal bruke?

– Du kan ikke si dét, bestefar! Tenåringen rykket vantro til i forsetet på bestefarens gamle Peugeot. Bestefar hadde akkurat kommet i skade for å fortelle en historie som inneholdt ordet neger.

Oppveksten i Oslo, med multietniske skolekamerater og fri flyt av NRK Super og Aftenposten Junior fra tidlige barnsben av, er en månereise unna 1940- og 50-årene hos bestefar på Vestlandet.

Det forbudte ordet er fremdeles legitimt, som nøytral beskrivelse, i bestefars verden.

***

Også Lillestrøm på 2020-tallet er en annen planet. På en videregående skole der i byen mener noen at de har hørt en person si «neger» flere ganger, inne i et klasserom, bak en dør.

I henhold til gjeldende doktrine fra presumptivt velmenende propagandaorganer myntet på barn og unge, som NRKs Supernytt, er ord som dette verboten.

Mange har blitt opplært til at de skal bli fortvilet og forbannet når de hører eller ser ord som eksempelvis neger.

Landets samfunnsapparat flommer over av debatter, vedtak, forskning, lover og bevilgninger for bekjempelse av holdninger som kan resultere i bruk av n-ordet. Det er så mye fokus og penger involvert at doktrinen er blitt inflasjonsutsatt.

Doktrinen gjennomsyrer hele systemet, fra topp til bunn. Ifølge den er det mye systemisk rasisme, men det eneste som er systemisk, er systemets systematiske fokus på rasisme.

Disse «noen» – som mener at de hørte noen si neger på en skole på Lillestrøm – var på den tiden 16–17 år gamle. Den ene har bakgrunn fra Afrika, den andre har bakgrunn fra den islamske sfæren, etter navnet å dømme.

Det kommer for en dag at det knytter seg usikkerhet til om det faktisk var ordet neger som ble sagt. Dette vet vi fordi den ene, han med bakgrunn fra Afrika, nå har fylt 18 og står tiltalt i en voldssak som skjedde på skolens toalett, dagen etter at noen kan tenkes å ha sagt ordet.

Noen måtte få juling. Fordi noen hadde sagt et forbudt ord.

– Nokon har sagt det. Nokon har sagt neger. Tankene ledes hen til Jon Fosse.

Men det er tingrettsdommer Fredrik Rieber-Mohns nøkterne rettsprosa det gjelder nå.

Vi leser at ingen av de to som forklarer seg, egentlig er helt sikre på om ordet faktisk ble sagt. De to tenåringene så ikke hvem som sa det, og fikk heller ikke lov til å slippe inn i klasserommet for å undersøke. Ja, for dette var en så alvorlig sak at de to straks prøvde ta seg inn i et lukket klasserom for å få klarhet i hvem synderen var.

Den unge mannen med det islamske navnet sjekket saken med en klassekamerat dagen etter. Han hevdet at klassekameraten da bekreftet at det var han som hadde sagt et forbudt ord.

Flasketuten peker på.

Skolen brukte nesten to måneder på å anmelde. Det er sannsynlig at offerets foresatte måtte gi rektor et ultimatum for at det skulle skje.

***

Selv benekter den norske lysluggen at det var han som sa et forbudt ord.

Likefullt fikk han juling – på film – foran en gruppe på minst seks personer, inne på skoletoalettet. Den eneste begrunnelsen for opptrinnet er at noen hadde hørt at han hadde sagt et ord. Enkelte ble da veldig sinte og ville hevne seg, noe straffeloven § 271 tillater så lenge det er snakk om gjengjeldelse for en «særlig provoserende ytring».

Følelsene løp løpsk; man skal jo ikke si sånne ord!

Men bestefar, da! Du kan ikke si noe sånt!!

Blasfemi mot en av våre nye statsreligioner, den med antirasisme som guddom, rasisme som forførerisk djevel og Antirasistisk Senter og Supernytt som henholdsvis profet og disippel, må ikke tolereres.

Et logisk, fremtidig skritt ned den speilglatte bakken blir at bestefar dras ut av huset sitt av en illsint mobb.

En vakker vinterdag, glatt på veien.

Ned i fjæresteinene.

Der skal han skamslås, anklaget for bruk av et forbudt ord.

Prinsippet er det samme om man blir anklaget for å ha sagt noe som kan tolkes blasfemisk i Bangladesh, i Pakistan eller på Nedre Romerike. Blasfemikeren dras ut på gaten – eller inn på skoletoalettet – og får en saftig lekse.

Om ordet i det hele tatt ble sagt, er mindre vesentlig.

– Nokon kjem til å få juling. Jon Fosse messer i bakgrunnen.

Blir man anklaget for et eller annet graverende som spres på WhatsApp i Latin-Amerika eller Afrika, er man ille ute der også. Mobben kommer. Jon Fosse holder seg klokt nok i dekning i skrivestuen.

***

De fleste som var til stede på toalettet på Lillestrøm, var ikke i nærheten da den utpekte synderen kanskje fornærmet guddommen. Likefullt deltok mange av dem i mishandlingen av ham.

18-åringen som trodde han hadde hørt noe, var en av dem som aktivt sørget for at voldssituasjonen oppsto. Han hadde ifølge rettsreferatet en ledende rolle da gjengen fulgte etter og hisset seg opp til å angripe den norske tenåringen.

Likevel ble den tiltalte frikjent, på grunnlag av at provokasjonen var berettiget. Han hadde altså kanskje hørt noe bak en dør og ble så provosert at det varte til neste dag, da angrepet fant sted.

Hans ledende rolle i oppløpet til angrepet ble ikke vektlagt. At han var del av en voldsgjeng, ble ikke vektlagt i skjerpende retning.

Retten tok påstanden om at offeret hadde sagt noe forbudt, for god fisk. Den vurderte til alt overmål at den frikjente 18-åringen hadde ekstra god grunn til å bli provosert da lysluggen var frekk nok til å benekte – på film – at han hadde sagt noe ulovlig.

Hvem er det som lærer landets ungdom dette? At noe som ble sagt bak en lukket dør må møtes med knyttede never? Hvem lærer dem opp til å tro at de er berettiget til å innta en slik posisjon, som dommere over det frie ord, mens de ennå er i tenårene?

Jeg tror ikke det er foreldrene.

Ungdommene er i første rekke produkter av hjernevasken de blir utsatt for av krefter utenfor hjemmet.

Produkter av NRKs barne- og ungdomsindoktrineringsprogram og velmenende voksnes påvirkning. Av et puddingsamfunn med usunt fokus på rettigheter og krav basert på etnisk opphav og av politikere landet rundt som har hudfargereligion på hjernen. Mens byens eldre vansmekter på grunn av en overarbeidet og underbudsjettert hjemmetjeneste.

Det er skapt en systemfeil – utløst av rasisme som fenomen, så innprentet i unge sinn at det har skapt totalitære minimonstre. Ryggradsløse, voksne beslutningstakere er ansvarlig for at de oppvoksende generasjonene ikke klarer å prosessere ord uten å få følelseslivet kastet helt ut av kurs.

Romerike og Glåmdal tingrett er en del av problemet, men har tross alt begrenset innflytelse.

De som har innflytelse, er den nye, totalitært orienterte generasjonen som selv snart skal ta over. Som selv blir foreldre. Det vil bli månelyst.

Og derfor haster det med å få bestefar tilbake bak rattet. Det er ikke forbudte ord og lynsjemobber Norge trenger mer av akkurat nå.

Fra NRK Supers serie om rasisme, der barn og unge læres opp til å ikke tolerere ord og setninger programskaperne mener er rasistiske, samt til å gjøre seg kjent med blant annet hatparagrafen i straffeloven og kreve handling fra skolen sin ved hjelp av klage til Statsforvalteren.

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet»!  Du kan også kjøpe den som ebok.

Kjøp e-boken av Kent Andersen her!