Alle som vil vite hvordan fremtiden vil se ut, kan beleilig starte med å nåtiden i hvitøyet. Det er også en hel faggruppe som har som oppgave å gjøre nettopp dét, for så å rapportere til andre om hva som skjer i samfunnet, og den faggruppen kalles «journalister».

Søndag 22. oktober fant den trolig største antisemittiske demonstrasjonen i moderne tid, og trolig noensinne, sted i Sverige, på Sergels torg i Stockholm. Hvor mange som deltok, var det ingen som gadd å anslå, men hele torget var fullt, det samme var sidegatene. Vi snakker derfor om mange tusen mennesker, i praksis utelukkende folk fra Midtøsten, som hadde samlet seg for å uttrykke sin støtte til terrorgruppen Hamas’ slakting av 1400 jødiske menn, kvinner og barn.

Stillheten fra redaksjonene er likevel kompakt. For dem som følger public service og andre etablerte medier, fant aldri denne demonstrasjonen sted.

Hvordan kan det ha seg? Terrorsympatisørene var jo ikke diskrete med budskapet sitt? Kravene om at Sverige måtte underkaste seg islam, ble gjentatt, og man ropte «Knus sionismen!» og «From the river to the sea, Palestine will be free!» – det vil si at hele Israel må slutte å eksistere og jødene bli utryddet. Likevel ser det ut til at få tilstedeværende journalister har tatt opp disse meldingene, til tross for at de i et tiår har rapportert om en truende nazistisk Machtübernahme så snart noen kritiserte svensk migrasjonspolitikk eller skriblet «Sverige åt svenskarna» på en bussholdeplass i Koppom eller Blentarp.

Media, inkludert den skattefinansierte public service, har brukt et tiår på å lete etter rasister med skannings-elektronmikroskop. Nå, når de har titusenvis av ekte rasister som marsjerer utenfor redaksjonsvinduene, er de imidlertid helt stille. Man kan spørre: Hvorfor?

For det første er det fordi hatet er rettet mot jøder og staten Israel. Reaksjonene etter terrorhandlingen 7. oktober har bevist at antisemittisme og Israel-hat er normen i Sverige, noe som ikke er overraskende etter femti år med pro-palestinsk propaganda fra politiske partier, public service og skolemateriell. Konsekvensen er at Israel er det eneste landet som ikke anses å ha lov til å forsvare seg, og at det alltid er et «men» når det gjelder jøders rett til liv og sikkerhet. Hadde søndagens hat vært rettet mot muslimer, somaliere eller transseksuelle, ville reaksjonene vært annerledes.

For det andre er det fordi de som publiserte sitt antisemittiske hat på Sergels torg hadde feil hudfarge. I flere tiår har svenske medier gjentatt at innvandrere ikke kan være rasister, uavhengig av om innvandrere har gitt uttrykk for tydelige rasistiske synspunkter eller valgt forbrytelsesofre basert på etnisitet. Videre, i henhold til gjeldende lovgivning, kan rasisme bare eksistere i majoritetsbefolkningen.

For det tredje har svenske politikere og svenske medier brukt et halvt århundre på å gjenta at multikulturalisme utelukkende er positivt for Sverige, og at andre kulturer og religioner beriker samfunnet. Alle negative synspunkter eller kritiske spørsmål har blitt stemplet som rasisme, islamofobi eller høyreekstremisme.

For det fjerde har svenske myndigheter satt inn milliarder av svenske skattekroner på å finansiere flertallet av foreningene hvis medlemmer etterlyste etnisk rensing søndag. Det har i praksis vist seg nesten umulig for foreninger å miste sine tilskudd til tross for rapporter om antidemokratiske, homofobiske, kjønnssegregerte – eller antisemittiske – aktiviteter.

En femte faktor som gjør situasjonen komplisert, er at svenskene har lært å betrakte innvandrere som permanente ofre. Innvandrere blir automatisk alltid ansett som svake, undertrykte og med behov for støtte på alle områder. De kan derfor ikke holdes ansvarlige, siden all negativ oppførsel fra innvandrere har blitt forklart med den strukturelle rasismen i majoritetssamfunnet.

Men Hamas-tilhengerne som samlet seg på Sergels torg søndag, var verken svake eller hjelpeløse. I stedet kunne vi se hvordan tusener på tusener av selvsikre og høylytte innvandrere tok med seg sin voldsforherligende antisemittisme fra Midtøsten til landet vårt, og nå viser man både den og sitt urimelige hat mot Sverige uten den minste skam eller nøling – og vi kan anta at de som var på torget, var noen få representanter for en mye større gruppe.

Søndag 22. oktober viste at Sverige har nådd the point of no return, hvor det bare kan gå i én retning. Det skyldes at landets politikere og journalister har valgt å støtte og legge til rette for nettopp de gruppene som nå krever slakting av jøder og et islamsk Sverige. Derfor hadde demonstrantene rett i én ting: Nå er det bare et spørsmål om tid før Sverige faller i hendene på islamismen – og hva som skjer da, kan libaneserne, iranerne og de få gjenlevende jødene i Midtøsten fortelle. Det er derfor svenske medier lukker øynene.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus!