Den regelstridige aksjehandelen som Anniken Huitfeldts ektemann har bedrevet, har satt utenriksministeren i en langt vanskeligere situasjon enn den som gjorde at statsråd Ola Borten Moe måtte gå av i sommer.

Borten Moe investerte ledige midler i børsnoterte selskaper mens han var statsråd. Dette var plasseringer som var ment å være langsiktig sparing. 

Da er det noe annet med utenriksministerens ektemann. Han var en aktiv spekulant, en daytrader som kjøpte og solgte kortsiktig på dag-til-dag-basis. Da kan beslutninger i regjeringen virke inn på kursen på kort sikt, for ikke å si umiddelbart. Og dét er noe annet enn å kjøpe aksjer som en har tenkt å eie på ubestemt tid.

Når Anniken Huitfeldt bedyrer at hun og mannen ikke har snakket sammen om hans aksjetrading – og at hun var uvitende –, så er det en avsporing. Det er ikke kjent at ektefellene har særeie, men felles økonomi. Vi anser det lite troverdig at folk som deler bord og seng ikke snakker sammen om økonomi. Nå er utenriksministeren av gammel adelsslekt og i en økonomisk situasjon hvor det ikke er nødvendig å snu på skillingen, men det står ikke til troende at Huitfeldt skulle være uvitende om mannens disposisjoner.

Dessuten er dette helt uten betydning, påpeker Eva Joly. Den norsk-franske advokaten, som har vært dommer i korrupsjonssaker for franske domstoler og ledet anti-korrupsjonsarbeid i FN, fremholder at Norge har signert internasjonale konvensjoner mot hvitvasking hvor det er likegyldig om det er en selv, ektefellen eller barn som forgår seg.

Eva Joly spør: Har beslutninger som Huitfeldt har vært med på, hatt betydning for mannens investeringer? Svaret er ja, og dermed er det uten betydning om Huitfeldt selv har kjent til de enkelte aksjeposisjonene som mannen har gått inn og ut av.

Eva Joly forklarer til Morgenbladet at habilitet dreier seg om at «borgere ikke skal måtte stille spørsmål om hun handlet i sin manns eller samfunnets tjeneste». 

Og her berøres sakens kjerne: Det handler ikke bare om hvorvidt fortrolig informasjon er utvekslet ved frokostbordet, men om at mannens aksjehandel gjør at spørsmålet stilles.

Denne spaltist var i mange år banksjef i en mellomstor bank og var til stede på bankens styremøter. Flere av styrets medlemmer var næringsdrivende. Det hendte at et styremedlem ved behandling av en kredittsak opplyste at lånsøkeren var kunde i vedkommendes firma. Noen bemerket at det forretningsmessige forholdet var så beskjedent at vedkommende styremedlem ikke kunne anses som inhabil. Da pleide styrets formann å skjære igjennom: Når spørsmålet om inhabilitet først er reist, så er vedkommende inhabil. Og styremedlemmet forlot rommet mens saken ble behandlet.

Det er sånn statsminister Jonas Gahr Støre også burde ha reagert. Når det først er reist kompetent tvil om utenriksministerens habilitet, burde han ha trukket den konklusjon som ikke var til å komme forbi: å gi Anniken Huitfeldt reisepass. 

Nettopp fordi, som Eva Joly påpeker: Et demokratisk land kan ikke leve med tvil om hvorvidt et regjeringsmedlem handler i nasjonens interesse eller familiens.

Men en slik tvil anfekter ikke statsministeren. Han beskytter en utenriksminister som familiært har krenket internasjonale konvensjoner Norge har forpliktet seg til.

Det norske folk må fortsatt leve med sin tvil om hvilke interesser Anniken Huitfeldt ivaretar – samfunnets eller ektemannens.