Statsråder løper alltid en risiko for å gjøre seg til underbruk av underliggende etater ved å etterkomme ethvert ønske. Da abdiserer statsråden fra sitt styringsansvar og overlater i stedet styringen til dem som vedkommende er satt til å styre.

I mediene og annen offentlighet blir regjeringsmedlemmer ofte målt på hvilken andel av statsbudsjettet de har klart å kare til seg. Hvis Regjeringens prioriteringer fører til at et departements budsjett ikke øker mer enn prisstigningen, blir den ansvarlige statsråd gjerne stemplet som taper – og mister anseelse på mange hold. En statsråd som legger større vekt på effektiv forvaltning av de pengene han har enn de midlene han ikke har, blir lett hakkekylling i mediene og mobbeobjekt blant folk med brustne forventninger.

Ola Borten Moe (Sp) er forsknings- og høyere utdanningsminister. I fjor ble han erklært uønsket av studentparlamentet ved universitetene både i Oslo og Bergen. Statsråden tilbød seg å komme på besøk for å diskutere studentpolitikk og velferdsordninger, men det ville ikke studentene. Han hadde talt dem imot.

En av etterkrigstidens store reformatorer på utdanningsområdet, Bjartmar Gjerde (Ap) opplevde noe tilsvarende for 50 år siden. Oslo-studentene var så misfornøyd med statsråden at de marsjerte opp foran regjeringsbygget med departementet i 7. etasje og ropte «Hopp, Bjartmar!». Det var trolig bokstavelig ment.

Ola Borten Moe er et av Støre-regjeringens få sterke kort. Han er ikke blant dem som figurerer oftest i mediene, men gjør en solid jobb på det feltet han har ansvaret for.

Statsråden sørget for at NTNU måtte nedskalere byggeplanene i Trondheim med 6 milliarder kroner. Han har også gitt beskjed om at det påtenkte livsvitenskapsbygget ved Universitetet i Oslo må beskjæres kraftig. Hadde Borten Moe styrt prosessen med flytting av Veterinærhøgskolen fra den typiske landbrukskommunen Oslo til Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i Ås, ville skattebetalerne sluppet unna med flere milliarder kroner i besparelser.

Ola Borten Moe ryddet også opp i Norges Forskningsråds mildt sagt usunne finanser. Rådet hadde i Solberg-regjeringens tid fått leve sitt eget liv – uavhengig av de midlene som var stilt til rådighet. Borten Moe tok grep og avsatte styret, men fikk bare kjeft for oppryddingen. Heretter får rådet holde seg til budsjettet.

Nå får han ny kritikk for å ha grepet inn mot universitetenes underminering av norsk som fagspråk. Over 90 prosent av alle doktorgradsavhandlinger i Norge skrives på engelsk. I Regjeringens forslag til ny lov for universiteter og høgskoler settes foten ned for det voksende jåleriet med engelsk som fagspråk. Dette møter motstand fra universitetene, som pukker på sin akademiske frihet til å motarbeide språkpolitikken.

Regjeringen foreslår dessuten å frata universiteter og høgskoler retten til å legge ned studiesteder. Også det møtes med motstand. Hvis det skal være opp til hver enkelt offentlig sektor å unndra seg ansvar for samfunnsmessige hensyn og krav, vil folkevalgte organer ha mistet alle muligheter til samfunnsstyring.

Det hadde ikke vært av veien om Ola Borten Moe også ser nærmere på universitetenes anvendelse av det voksende antall milliarder de får til rådighet. Mye privat synsing kamufleres som forskning. Dette gjelder ikke minst innen samfunnsforskningen, som ofte snarere preges av sysselsetting enn samfunnsnytte.

Et eksempel: Det er opplyst at rundt 200 universitets- og høgskoleansatte er opptatt på heltid med kjønnsforskning. Universitetet i Oslo har til og med et eget Senter for tverrfaglig kjønnsforskning. Hvilken glede for skattebetalerne eller nytte for samfunnet dette har avstedkommet, er nokså ukjent.

Ola Borten Moe er kommet godt i gang med å rydde opp i akademisk hovmod og pengesløsing. Studietilbudene bør i større grad avspeile samfunnets kompetansebehov. Oljenæringen er et godt eksempel. I årene etter at første oljefunn ble gjort på Ekofisk i 1969, var næringen totalt amerikansk. Den ble helt ut norsk og teknologisk verdensledende i løpet av et kvart århundre. Uten universiteter og høgskoler som utdannet ingeniører og geologer, ville dette ikke vært mulig. Kjønnsforskere hadde ikke gjort samme nytten.

Universitetene får finne seg i at de er en del av samfunnet – et samfunn som krever en viss styring.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.