Mediesensuren i Norge er nå nærmest total.  I stats- og pressestøttemediene eksisterer kun én versjon av slike tema som klima, energi, korona, vaksine, flerkultur, kjønn, Trump, Israel og Ukraina.  Og alle avvik fra den politiske normen stemples som høyreekstremisme, hat og rasisme.

Det finnes en verden utenfor denne, men politikernes beskjed til oss er klar; den ideelle norske borger kjører elbil, spiser insekter, er vaksinert, multikulturell, agnostiker, hater Israel, hater Trump, elsker Zelenskyj og er usikker på sin egen legning.

Det er ikke forbudt å mene noe annet, men dersom du gjør det, vil du i stor grad falle utenfor mye av det offentlige liv. Du kan fortsatt finne meningsfeller på internett hvis du leter lenge nok, og i medieverdenen betyr dette medier som ikke mottar statsstøtte.

Våre hjemlige mediesensorer heter faktisk.no, men tittelen er misvisende, fordi det egentlig ikke er så mye fakta de formidler, det er mest meninger om fakta.  Faktisk.no sensurer blant annet Facebook. Faktisk.no er et samarbeid mellom Dagbladet, VG, NRK, TV 2 Gruppen, Polaris Media og Amedia, altså journalister, og journalister tilhører som regel den gamle venstresiden, eller store deler av det vi i dag kjenner som den liberale eliten. Og dermed vil de som oftest også være regimetro.

Nylig postet jeg et foto på Facebook med tittelen «Værkart før og nå».  Det viste bare det de aller fleste allerede har fått med seg, nemlig at værkartene på tv ikke lenger er grønne, men røde.

Men Faktisk.no utstyrte illustrasjonen med en fane som sier at innlegget «mangler kontekst».  De sier illustrasjonen «kan være villedende» og begrunner det med en tekst på spansk som ifølge Google translate lyder «Nei, dette kartet over temperaturer i Storbritannia som (sendes) som 2022, er ikke oppdatert: det er en 2016-prognose.»  Og deretter gir de seg til å true med å gjøre meg mindre synlig på Facebook dersom jeg ikke sletter innlegget.

Man kan spørre seg hva som er mest villedende; å farge helt normale værkart brannrøde, eller å minne om hvordan værkartene så ut for bare kort tid siden, før denne nye medietrenden oppstod.

Og forresten, hvem gir dem rett til å sensurere og true, i et samfunn med tale og trykkefrihet?

Men nå er jeg i godt selskap. Forleden sensurerte de, ifølge Redacted News, også selveste Seymour Hersh sine avsløringer i forbindelse med Nord Stream 2-rørledningen!

Jeg vet ikke hvem disse folkene i Faktisk.no er, men en gang ringte de til meg. Vedkommende presenterte seg ikke, men jeg hørte på stemmen at det var en ung kvinne. Lattermildt spurte hun meg om det var sant at jeg hadde signert et opprop sammen med 1100 andre naturvitere hvor vi sa oss uenige i at det var en «klimakrise».  Jeg svarte ja. Hun takket for informasjonen og la på.

Nei, det er ingen klimakrise. Det er det stort sett bare politikere, klimaprofitører, kulturpersonligheter og liberale journalister som hevder. I bronsealderen var det tre grader varmere, skoggrensa gikk 300 meter høyere, og i forhistorisk tid var det sju grader varmere, mens livet på jorda blomstret. Men i politikkens verden er dette annerledes – her kan det nemlig ikke bli kaldt nok.

Vel, slik er det i alle fall for øyeblikket.

Andre påstander er at de berømmelige vaksinene har vært en stor suksess, selv om tilfellene av SADS eksploderer og Sveits har trukket tilbake alle anbefalinger. I USA er Trump fremdeles det største problemet, selv om det sannsynligvis heller er Biden som burde ha vært satt under tiltale. I Norge er aggressive unge innvandrere fortsatt en berikelse, EU er redningen, og Ukraina vinner stadig vekk krigen.

Men det er svært lite som tyder på at noe av dette er sant.

Så hvorfor alle disse halvsannhetene og løgnene? Dette vet vi strengt tatt ikke, fordi det tilhører sjelslivet til de liberale elitene. Men det må være lov å spekulere. Det som er helt sikkert, er at de har noe å skjule, og i politikkens verden betyr det gjerne at de har en skjult agenda, og mest sannsynlig er denne agendaen WEFs fremtidige globale diktaturstat, som de ønsker at Norge skal bli en del av.

Det som taler for WEF-hypotesen, er at de to siste regjeringene har vært travelt opptatt med å forsyne oss med kriser, noe WEF sier er viktig for å kunne tvinge igjennom «The Great Reset«. Og krisene har kommet på løpende bånd, fra oppgradering av forkjølelsesepidemier til pandemier, nedstengninger, energimangel, rekordhøye strøm-, mat- og bensinpriser, økt formuesskatt, konkurser og skatteflukt.

Så hvorfor ønsker WEF et stadig påfyll av kriser? Antakelig fordi kriser legitimerer unntakslover, og unntakslover er det eneste som tillater å undergrave demokratiet, og WEF ønsker ikke noe demokrati. WEF ønsker et diktatur, og da står den individuelle friheten i veien. Problemet er at frihet til å tenke og skape også er nøkkelen til velstand, så de introduserer den kinesiske modellen i stedet, som forsøker å forene diktatur med økonomisk vekst. Men Kinas diktatur kan, til tross for sin suksess, ikke måle seg med den suksessen det vestlige demokratiet tidligere har hatt, før de venstreliberale elitene ødela det.

Men dobbeltheten er tydelig, fordi politikerne viser oss to ansikter. Ta for eksempel Jonas Gahr Støre, som hjemme tar på seg den strenge, statsmannsaktige minen og belærer oss at vi må «tåle» og «stå i» det uføret han selv har rodd oss ut i, mens han i møte med Ursula von der Leyen holder henne i begge hender, bøyer hodet, ser skjelmsk ned i gulvet og lover henne astronomiske norske pengegaver. De veksler altså fra innad å virke autoritære og belærende, til utad å virke provinsielle og servile.

Ingvild Kjerkol gir også til kjenne sin provinsielle tilhørighet når hun poster følgende på FB-veggen sin: «For en følelse! Jeg har talt til verdens helseministre i dag …!» Jaha, men hva har hun snakket om? Jo da, «vårt klare norske budskap om fred, fellesskap og behov for felles innsats for vår globale helse».  Hovedbudskapet er altså hva hun selv føler, og ikke at det hun faktisk tilbyr oss, er intetsigende pjatt.  Jeg er redd dette er en egenskap hun deler med de aller fleste norske politikere.

I tillegg virker de jevnt over middelmådige og kunnskapsløse, og spesielt i realfag, men realfagene er sentrale når det gjelder å forstå slike ting som energi og klima. Hvorfor kan de ikke spørre forskere, da? Nei, for de har politisert i fillebiter de miljøene som kunne ha gitt dem denne kunnskapen. Så når det kniper, søker de heller råd hos Sophie Elise, og direkte henvendelser til politikere faller for døve ører.

Men hvordan klarer de å klatre til topps i den politiske verden med så slette kvalifikasjoner? Jeg tror det nettopp er ved å veksle mellom disse to ansiktene at det er mulig å klatre i en verden hvor alle andre gjør nøyaktig det samme som dem, og da vil de verste av dem komme lengst.

I min verden, blant ungkarer og pensjonister på Baker Kristiansen i Moelv, ville slike egenskaper raskt ha gjort deg til en av de minst aktede figurene, og i en popularitetsavstemning ville du ha havnet på bunnen. Men de fleste kjenner bare medieversjonen av politikerne, og det er nok til å vinne valgene.

Det vi selvsagt burde ha gjort, var å stille strenge formelle krav til dem, før de ble sluppet løs på oss. Men uten stats- og pressestøttemedier på vår side er dette noe vi bare kan drømme om.

Min drøm er at de mediene som fremdeles tillater regimekritikk, vil vokse, og at pressestøttemediene slutter med å klippe og lime fra de store nyhetsbyråene og i stedet begynner å tenke selv.

 

Kjøp «Mesteren og Margarita»!

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet»!  Du kan også kjøpe den som e-bok.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.