Barnetoget i Trondheim 17. mai 2022 går nedover Munkegata. Foto: Gorm Kallestad / NTB.

Fødselstallet for 2022 er nylig ute: 1,41. Det laveste noensinne i Norge. Det har skjedd en formidabel nedgang siden 2009, da fødsels­tallet nådde en topp på 1,98. Inntil for et tiår siden hadde vi fødsels­tall godt over europeisk nivå, men vi er nå under gjennom­snittet i EU.

Når fødsels­tallene går opp, er det en gladnyhet, og går de ned, er det skuffende. Men å gå inn på grunner, er uvanlig. Årsakene tas kanskje for gitt? Det dreier seg om liv, slekt, familie. Om å videreføre oss, å videreføre vårt virke, vår væremåte, og å ta vare på oss. Åpenbare grunner som ikke trenger nærmere omtale? Det som derimot er en gjenganger, er økonomi og velferd. Men, kanskje overraskende: De lave fødsels­tallene vi nå har, utløser ikke videre bekymring blant folke­valgte. Hvorfor ikke?

En ikke-grunn

Flere barn synes ikke å være vesentlig for vår økonomi og velferd. SSB-rapporten fra 2019 (Bjertnæs, Holmøy, Strøm) «Langsiktige virkninger på offentlige finanser og verdiskapning av endringer i fruktbarhet» viste at det ikke gir noen økonomisk eller velferds­messig gevinst for Norge å øke fødsels­tallene. Tvert imot, rapporten viser at det vil være mer lønnsomt for Norge å ha lave fødsels­tall, at vi får få barn. Barn er dyre. Økning av fødsels­tallene vil gi Norge store utgifter til skole, helse, barnevern, fødsels­permisjoner, barne­trygd og sosial­støtte. Fram til rundt 2070 vil lave fødsels­tall være mer lønnsomt for Norge enn høye fødsels­tall. Deretter spiller det mindre rolle hvilken trend fødsels­tallene har lagt seg på.

Norge har en aldrende befolkning som vil kreve pleie og omsorg for stadig flere. I dag har vi nesten fire arbeids­takere for hver alders­pensjonist. I 2070 har vi trolig cirka to. Det blir tøffere for økonomi og velferd. Men arbeids­kraften som frigjøres ved mindre behov til skole, helse for barn og barnevern, kan settes inn overfor den aldrende befolkningen. Ytterligere omsorgs­behov og behov for kvalifisert arbeids­kraft kan dekkes ved innvandring. Da slipper vi også de store investeringene ved selv å produsere hender til dette. Dette er ikke argumentasjon for å stevne fram slik. Poenget er at vi er slik stelt at høyere fødsels­tall ikke avhjelper norsk økonomi og velferd i videre grad (snarere tvert imot, ifølge rapporten).

Når politikerne tidligere var opptatt av fødsels­tallene, var det stort sett økonomi og velferd man begrunnet det med. Men etter Erna Solbergs nyttårs­tale i 2019 har det stort sett vært stille om dette. Sann­synlig­vis som en følge av den nevnte SSB-rapporten som kom like etterpå. I sin nylig utgitte bok «Veien videre, politikk for nye utfordringer» nevner hun ikke temaet.

Få har tatt opp fødsels­tallene etter dette, med tydelig uttrykte grunner for hvorfor de bør opp. Avfolking av distriktene synes å være en gjen­ganger det er greit å profilere (og dét er viktig nok). Barne- og familie­ministrene Linda Hofstad Helleland, Kjell Ingolf Ropstad og Kjersti Toppe har påpekt verdien av familie. Men fødsels­tall og familie profileres lite i sin alminnelighet. På spørsmålet: «Er dette (lavere fødsels­tall) noko de snakkar om i regjeringa?» svarer sis­tnevnte: «Nei, ikkje konkret. Men vi snakkar om dei demografiske endringene i stort og korleis vi kan legge til rette for småbarns­foreldre» (Klassekampen 14. januar 2023). Så hvilke fundamentale grunner er det da for at fødsels­tallene bør opp?

Bærekraft

Hva er et bærekraftig Norge? Jo, enkelt sagt betyr det vel å lage Norge slik at det kan putre og gå slik for all framtid. Og at om andre land ordner seg omtrent på samme måte, så vil det også gjelde for dem og for kloden som helhet. Men med fødsels­tall under 2 dør jo menneske­heten ut.

Skal Norge være en bærekrafts­modell, vil fødsels­tallene være rundt (i overkant av) 2. Så kan man si: «Jo, men dette er ikke prekært nå. Men vi skal sikkert ta det ansvaret en gang i framtiden, kanskje i år 2200 eller 2400.» Men er det slik man tenker om bærekraft, at vi utsetter det på ubestemt tid til langt inn i framtiden?

Uansett hvor flinke vi er på alle grønne områder, så vil andre land si: «Vi kan jo ikke bruke Norge som modell. Det er jo et land der barn er blitt for mye. Da vil jo folket vårt dø ut.» Under­søkelser viser at unge norske kvinner i snitt ønsker seg 2,36 barn, mens unge menn ønsker 2,09 barn. Så her kræsjer deres drømmer og ønske om å ta ansvar i møte med tilværelsen.

Ta ansvar

Fødselstallene er skyhøye i land i Afrika og deler av den muslimske verden. De som får mange barn, er kvinner med liten eller ingen utdannelse, som ikke har annet valg i livet enn å være hjemme og føde. Hvorfor skal ikke Norge og utviklede land ta ansvar for å føre menneske­heten videre? Hvorfor skal vi forlate oss på at vanskelig­stilte kvinner gjør det? Dette er en slags europeisk overklasse­holdning: Vi trenger ikke å ta ansvar og bryet med å lage samfunn der vi videre­fører menneske­heten, men overlater det heller til fattige og undertrykte kvinner.

Ser vi på den kvalifiserte innvandringen til Norge, kommer den vesentlig fra EU-land. Men dette er land som selv har lave fødsels­tall og som selv kunne trenge arbeids­kraften. For Norge er dette rått parti. Vi har sluppet utgiftene: skolegang, fødsels­permisjoner, barne­trygd og helse. Så får vi deres arbeids­kraft. Men hvor etisk er dette? Å være landet på toppen av pyramiden som høster fruktene av andre lands investeringer.

Mangfold

Norge blir stadig mer mangfoldig. Men løfter vi blikket og ser det i et helhetlig og globalt perspektiv, skjer det et tap av mangfold.

Med fødselstall rundt 1,5, som er nivået de siste tre–fire årene, uavhengig av innvandring og uavhengig av hvor mye vi blander oss, så halveres den norske arven i den yngste delen av befolkningen i løpet av to generasjoner, 60 år. I løpet av fire generasjoner er den nede på en fjerdedel.

Hoved­alternativet til Statistisk sentral­byrå (SSB) for befolknings­framskrivning legger til grunn at fødsels­tallene i vårt århundre stabiliserer seg på rundt 1,69 for dem med norsk bakgrunn. Selv dette, som nå synes ganske optimistisk, gir en halvering av den norske arven i den yngste alders­gruppen i vårt århundre. Holder vi dette nivået videre (SSBs hoved­alternativ), vil det norske bidraget til menneske­hetens mang­foldighet i løpet av få århundrer ha krympet til en liten brøkdel av hva det opprinnelig var.

Vår norske arv, vår samiske arv, det er våre gaver til menneske­heten, men vi tar ikke vare på dem; vi lar dem svinne inn (og for tiden i høyt tempo).

Liv

Det grunnleggende for alt liv er å videreføre sitt arvestoff. Det er det styrende og forklarende prinsipp i biologien som vitenskap. Og biologiens jernlov er enkel og uomgjengelig: Populasjoner som ikke tilpasser seg, eller (for menneskers vedkommende) som lager samfunn der man i snitt får under to avkom, dør i biologisk forstand ut (deres arvestoff forsvinner).

Og når fødsels­tallene omtales, er det nok helst biologi som strømmer under, selv om det i vår tid er lite offentlig rom for å profilere det. Det er en gladnyhet at fødsels­tallene går opp. Det gir familie og slekt. Vi gir vår arv videre, det fundamentale i naturen. Vi ønsker å være et livs­kraftig folk som viderefører seg.

Bærekraft, ta ansvar, mangfold og liv:

Det er ett tall norske og europeiske politikere bør ha i tankene: 2,1.

Som Jonas Gahr Støre sa i Stortingets spørretime den 18. oktober 2018: «Jeg kan minne om at vi trenger i snitt litt over to barn per kvinne for å opprett­holde befolkningen over tid.»

Artikkelforfatteren er professor i matematikk ved Universitetet i Bergen.
For mer om temaet: https://www.fødselstall.no

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!