Akkurat som for arkitekttegnede praktbygg, selges grandiose klimaprosjekter inn med grønne nettsider fulle av blomster og lysende glansbilder som visualiserer det ferdige prosjektet. Slike animerte «virkelighetsbilder» av fremtiden er effektive for å skape illusjonen av suksess. «Bildene» er imidlertid 100 prosent fiksjon, men også ekstremt effektiv manipulasjon. Det var nettopp dette som gikk så galt for Munchmuseet: Det var null samsvar mellom de selvlysende propagandabildene og det ferdige bygget.

Equinor har mange klimajern i subsidie-ilden, og ett av dem var et testanlegg for flytende solkraft i røff sjø utenfor Frøya i Trøndelag. Dette ble også solgt inn med visjoner, løfter om fremtidig suksess og glansbilder, slik batterifabrikker, datasentre og vindparker også blir for å overbevise folk og folkevalgte. Og deretter går det på trynet, som regel i stillhet.

Nå er det slutt for flytende solkraft i røff sjø – en ganske sprø idé i utgangspunktet. Tidligere måtte ingeniører vurdere levedyktigheten til slike teknologiske eksperimenter med en rimelig kalkulator. Regjeringens «grønne industriløft» velger heller å subsidiere for «risikoavlastning», så det kan bygges kostbare testanlegg som gir samme svar som en kalkulator ville gitt: Det virker ikke.

– Det er rett og slett et resultat av at vi spisser prioriteringene våre innen fornybar energi, og da nådde ikke dette prosjektet opp mer, sier pressetalsperson innen leting og produksjon internasjonalt for Equinor, Ola Morten Aanestad, til NRK.

Flytende solcelleanlegg skulle gi viktig kunnskap, men kom ikke langt, selv om det så bra ut på bildet. Illustrasjon: Moss Marine

Equinors solanlegg ved Frøya er ikke det enste klimaprosjektet som har gått ad undas nylig: Det britiske batteriselskapet Britishvolt hadde store planer for Blyth i Northumberland, med løfter om en gigantfabrikk med 3000 arbeidsplasser i det fattige området. Nå er satsingen erklært konkurs, og 300 arbeidsplasser er borte.

Opprinnelig skulle fabrikken produsere batterier til 300.000 batteribiler årlig, og naturligvis ble «visjonene» varmt omfavnet av statsminister Boris Johnson som fantastiske nyheter. For politikere har aldri noen betenkeligheter med klimaprosjekter. Ingenting kan gå galt. Planene til Britishvolt er for øvrig nesten blåkopi av batteriplanene til Freyr i Mo i Rana, som også er fremstilt som en gigantisk suksess, til tross for at ikke et eneste batteri er produsert, i høykostlandet Norge, som ikke har råvarer for batteriproduksjon.

Eksemplene på «klimaprosjekter» som lanseres med brask og bram, store visjoner og løfter om profitt og utallige arbeidsplasser, har eksplodert siden år 2000. De har en tendens til å forsvinne i total taushet, og eksemplene er mange: Biodrivstoff fra norsk skogsavfall. Den famøse «Hydrogenveien« i 2009, som til og med vant den gjeve «hydrogenprisen» ingen har hørt om. Og innbyggere i Ballangen kommune vil sikkert også huske historien rundt verdens største datasenter. Det var ikke måte på hvilken suksess det skulle bli, og de betaler vel fortsatt for fadesen.

Moralen i denne historien? Det er ikke gull alt som glimrer på nettet. Og selv om glansbildene ser veldig overbevisende ut, betyr ikke dét at de grandiose klimaprosjektene blir virkelige. Og hvis de blir det, blir de fort seende ut som Munchmuseet. Eller vindmøllene på Haramsøya.

Les også:

Regjeringen sløser bort en milliard på grønn hydrogen

Kjøp bøker fra Document!

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!