LO-leder Peggy Hessen Følsvik, næringsminister Jan Christian Vestre og NHO-leder Ole Erik Almlid etter en pressekonfeanse i Oslo den 16. september 2022. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB.

Det skal være vanntette skott mellom offentlig forvaltning og private interesser. Årsaken er åpenbar: Offentlig forvaltning er basert på skattebetalernes penger, og da er det ikke akseptabelt å rote det sammen med private profittmotiv eller muligheter for å berike seg på gaver, tjenester eller korrupsjon som florerer i næringslivet. Å blande to sektorer med så forskjellige drivkrefter er derfor høyrisikabelt – men det er nettopp dét som foregår i stadig økende tempo i Norge. Uten debatt, for alle vil det.

At det offentlige samarbeider med privat næringsliv, er ikke noe nytt. Det er uunngåelig når man skal kjøpe inn papir, kontormøbler, datamaskiner og alt annet som holder byråkratiet i gang. Det offentlige trenger også asfalt, murstein, sement og gravemaskiner for å bygge kulturhus kommunene ikke har råd til, gjennom private entreprenører som skriver regning med gaffel så budsjettet sprekker. Akk ja.

En helt ny type samarbeid

Denne nødvendige symbiosen mellom offentlige og private aktører er altså ikke kontroversiell i seg selv. Problemet oppsto med en helt ny type samarbeid som institusjonaliserte samarbeidet. Såkalt offentlig–privat samarbeid, forkortet OPS (kjent som public–private partnership – PPP i EU), som er et helt nytt ball game:

Det offentlige er ansvarlig for å bygge og vedlikeholde offentlige bygg og veier. Problemet var at det var dyrt å ha kommunalt ansatte, de jobbet ikke alltid like fort og effektivt, og det krevde mye administrasjon. Ideen bak OPS er at i stedet for at staten finansierer, bygger og vedlikeholder bygg og veier gjennom egne ansatte, betaler heller staten private firmaer for å finansiere, bygge og vedlikeholde dem over 20–30 år. De private aktørene påtar seg den økonomiske risikoen, og det offentlige betaler i stedet en leiepris.

Det var etter år 2000 at denne løsningen skjøt fart, men naturligvis var venstresiden skeptisk, av prinsipp – sosialister er jo forpliktet til ikke å like private kapitalkrefter som høster profitt på offentlige penger. Men høyresiden kan ikke få nok av denslags: I 2010 kom det et representantforslag om OPS fra Høyre, FrP og Venstre – med Jan Tore Sanner i spissen. Målet var en utarbeidelse av en nasjonal strategi for å utvide bruken av offentlig–privat samarbeid (OPS) i Norge. Forslaget ble ikke vedtatt, men likevel skjøt løsningen fart.

Private overtar jobben, samtidig som offentlig sektor vokser

OPS kan gi raskere utbygginger og mer stabil drift, men undersøkelser viser at det ikke nødvendigvis blir billigere. OPS-finansiering gjør også at man kan starte prosjektene tidligere. Lange kontrakter gir også bedre tidsperspektiv og hindrer vedlikeholdsetterslep. Mindre offentlig byråkrati, mer innovasjon, bedre risikofordeling og profesjonalisering av prosjekteringen nevnes også som fordeler.

Problemet er at systemet visker ut det viktige skillet mellom offentlig og privat sektor. Enda verre: Det blir nesten umulig å se forskjell på offentlige og private interesser. Og verst av alt: Det virker ikke når det kommer til å minske offentlig sektor. Tvert om: Samtidig som private overtar stadig mer av det som tidligere var offentlig sektors jobb, vokser offentlig sektor (!). Dette er stikk motsatt av logikk og intensjon – og nå har uvesenet tatt fullstendig av, ikke minst gjennom klimapolitikken:

«Vi skal leve av å redde klimaet»

Statsminister Jonas Gahr Støre har ikke klimapolitikk som hobby: Akkurat som Erna Solberg er mannen fullstendig oppslukt og besatt av å innfri våre meningsløse «klimamål» – koste hva det koste vil. Alle i regjeringen må stille seg bak denne tvangstanken, uten kritiske spørsmål, og alle andre hensyn må vike – for Lov om klimamål for «omstilling til et lavutslippssamfunn» ble vedtatt av Stortinget i 2017. Det gjør at alle offentlig ansatte må drive klimakamp, uansett hvor uenige de måtte være, uansett hvor nytteløst det er, og uansett om Norge allerede var verdens mest elektrifiserte nullutslippsland.

Men staten kan ikke skape og bygge påståtte «klimaløsninger» i form av vindkraft, karbonfangst, batteribanker, hydrogenferger, ammoniakkfabrikker og denslags kostbar moro, som vil gå like konstant underskudd som jernverket i Mo i Rana. Det må private gjøre. Og siden «omstillingen» haster noe forferdelig (ellers går jorden under og millioner vil dø), så blir kostnadene for utvikling og bygging aldeles astronomiske, samtidig som feilprosenten blir stor, og mulighetene for lønnsomhet helt i det blå.

Det betyr igjen at «staten må stille opp» med såkalt riskoavlastning i form av enorme subsidier, samtidig som de innfører avgifter og tiltak som suger penger ut av folk og næringsliv for å finansiere galskapen. Samrøret mellom norsk offentlighet og private kapitalkrefter er dermed komplett. Hva som følger med av svindel, «vennetjenester» og korrupsjon, kan man bare gjette seg til.

Regjeringer kan ikke styre alene; de trenger hjelp av private krefter

Det er vanskelig å forklare hvorfor media og politikere godtar denne utviklingen helt uten innsigelser eller debatt. Ikke minst burde den antikapitalistiske venstresiden satt på bremsene for lengst. I stedet skjer det motsatte, og en av forklaringene kan være bakgrunnen til Støre: Han kommer fra en kapitalistfamilie, har vokst opp med «gamle penger» og har en stor formue.

Det samme har næringsminister Vestre, som også er kapitalist og styrte familiens klimasubsidierte møbelbedrift frem til han ble regjeringsmedlem og sjef for instansene som deler ut klimasubsidier. Det er en skandale. Tidligere regjeringsmedlem og leder for Senterpartiet, Åslaug Haga, har gått andre veien og leder nå organisasjonen for den internasjonale vindkraftindustrien i Norge – med klippekort som lobbyist til Stortinget. Som sagt: et samrøre uten like. Faktisk er det vanskelig å se hvor staten slutter og kapitalkreftene begynner.

Hvor dypt dette tankegodset stikker, ser man når man studerer World Economic Forum (WEF). Dette er en privat instans uten fnugg av statlig legitimitet, som er grunnlagt, drevet og eiet av en privatperson, Klaus Schwab. Likevel flokker verdens ledere seg årlig rundt WEF i Davos, hvor de i praksis fungerer som lydige «minions» for hans teoretiske samfunnsprosjekter. Og en av hovedtesene til Schwab er at stater ikke kan takle dagens utfordringer alene – de trenger hjelp av private krefter.

Dette er et helt sprøtt virkelighetsbilde. Hvis stater som har makt, mandat, midler og militærkapasitet for å håndtere alt som måtte ramme deres egne land av utfordringer, ikke er i stand til å styre uten privat innblanding – hva i alle dager skal man med en stat da? Hvem er det som styrer da? Med hvilken rett? Og viktigst av alt:

Hvem er det som styrer hvem?

Twitter Files og Støre avslører dybden på kaninhullet

Hvor mye vestlige politikere har solgt seg til private aktører, har blitt åpenbart gjennom Edward Snowdens avsløringer av hvordan National Security Agency (NSA) i USA var involvert i et hemmelig samarbeid med amerikanske internettselskaper, som muliggjorde overvåkning av internasjonal tele- og datatrafikk. Elon Musks oppkjøp av Twitter, samt Twitter Files-avsløringene av sensursamarbeidet mellom staten og Big Tech, er helt uforenlig med en demokratisk stat.

Twitter Files avslører at offentlige tjenester har underlagt seg Big Tech og omvendt. Det finnes ingen skillelinje, og heller ingen ansvarliggjøring. Alt skjedde i hemmelighet, og alle involverte synes det var en glimrende ide. Ingen i Biden-regimet har fått sparken. Eliten i det private og offentlige rotter seg sammen og gjør i praksis som de vil. Det er ikke mulig å se at nye sikkerhetsfunksjoner og kontrollinstitusjoner har kommet på plass i takt med utviklingen.

Og her er nok en alarmklokke: Hvem henter Støre inn når han ikke lenger vet hvordan han skal styre? Noen fra politikken eller embetsverket? Nei, han heter inn en smarting fra det private McKinsey, som er det stikk motsatte av åpenhet og maktfordeling. Alt tyder på at det ikke lenger er folkevalgte som styrer Norge. I stedet er det private kapitalkrefter og aktører som styrer politikerne som styrer Norge.

Dette har ingenting med demokrati å gjøre, men ingen andre medier setter det i sammenheng, og ingen stiller kritiske spørsmål til utviklingen. Vi kan heller ikke se at noen andre offentlige institusjoner er på ballen med et kritisk blikk, så utviklingen eskalerer i stor fart, uten hemninger.

Det er en gullgruve.

 

Kjøp e-boken av Kent Andersen her!

 

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.