Kinas klimautsending Xie Zhenhua og Pakistans klimaminister Sherry Rehman i en pause under klimatoppmøtet i Egypt den 20. november 2022. Foto: Peter Dejong / AP / NTB.

Omtrent det eneste de tredve-førti tusen delegatene som har forlatt årets klimatoppmøte (COP27) i Sharm el-Sheikh, kan være sikre på, er at hele arrangementet – i likhet med alle de foregående – ikke har hatt noenting å si for klimaet på Jorden.

For i den større eller mindre grad menneskeheten påvirker klimaet med sine utslipp av drivhusgasser, er det noe som skjer av ren nødvendighet. De nå åtte milliarder menneskene på planeten trenger energi for å leve, og mer enn 80 prosent av energien hentes fra fossile energikilder, som uunngåelig er ensbetydende med klimagassutslipp.

Stilt opp mot denne jernharde virkeligheten har klimaaktivister egentlig aldri hatt noe godt svar. Deres ambisjoner om en rask utfasing av de fossile energikildene er umulige å oppfylle, og et seriøst forsøk på å gjøre det ville bety fattigdom, elendighet og død for mange hundre millioner mennesker. Det er bare i det mette og late Vesten at man ikke forstår dette, og derfor er det de ekstreme aktivistene i og utenfor regjering i vår del av verden som presser hardest på for å gjennomføre denne revolusjonære og dødbringende politikken.

Når COP27 ender med en slutterklæring som ikke forplikter deltagerlandene til å gjøre betydelige kutt i sine utslipp fra fossile energikilder, er det naturligvis fordi en kritisk masse av land som ikke har gått fra vettet, lar livsnødvendige og umiddelbare økonomiske hensyn gå foran bekymringene for en innbilt global klimakatastrofe i fremtiden.

Denne rasjonelle avveiningen har nå avfødt en ny dramaturgi: «Klimakrisen» er ikke fjern fremtid, den pågår her og nå. Flommene i Tyskland i fjor og i Pakistan i år beviser visstnok det. At planetens store elver har skapt død og ødeleggelse gjennom hele menneskets historie, tyder også på at naturen selv disker opp med digre flommer av og til, og at det er menneskets tilpasningsevne i form av teknologi og organisasjon som gjør den viktigste forskjellen hva skadene angår, men det snakker man ikke så høyt om.

De økonomiske skadene fra årets flom i Indus i Pakistan skal beløpe seg til 40 milliarder dollar, og antall omkomne nærmer seg 2000. At det døde 3000 under flommen i 1950, da menneskeheten fremdeles hadde sluppet ut nokså beskjedne mengder CO2, ser ikke ut til å streife noen – ei heller at flomskader blir dyrere etterhvert som land blir mer velstående. I henhold til rapporten «Indus Basin Floods» fra Asian Development Bank gjorde Indus-flommen i 2010 skade for 10 milliarder dollar. I mellomtiden er Pakistans BNP fordoblet, forvaltningen av elven er ikke nødvendigvis blitt noe bedre, og elvebekkenet har i dag flere mennesker og bygninger.

Det økte omfanget av klimaskader henger altså sammen med at det blir flere mennesker som har mer å miste, og at det økte antallet mennesker innretter seg på en måte som gjør dem mer sårbare for ekstremvær. Den beste oppskriften på å unngå vær- eller klimaskader er derfor å organisere samfunnet på en måte som tar høyde for dem. Noe slikt krever fremsynt politikk, ukorrupte institusjoner og intelligent forvaltning. Hvor mye av det finner man i Pakistan? Kanskje det er blitt mindre av denslags også i Tyskland?

Den ene store tingen som klimaaktivistene fremhever etter COP27, er enigheten om at det skal opprettes et fond til erstatning for skader som klimaendringer skal ha skylden for – som om verden ikke ville ha andre virkemidler for å gi nødhjelp til land rammet av værkatastrofer.

Et slikt fond må fremstå som et surt nederlag for aktivister som trodde at vær- eller klimarelaterte skader kunne unngås ved å eliminere utslipp av den demoniserte gassen CO2, som vi trenger endel av i atmosfæren for at planter skal kunne leve ved hjelp av fotosyntesen (som forresten også produserer O2, altså oksygengass – den vi alle sammen puster inn for å kunne leve. Hvor mange aktivister har lært, husker eller kan redegjøre for reaksjonsligningen 6CO2 + 6H2O (+ lys) → C6H12O6 + 6O2?).

Men det betyr også at klimapolitikk går over til å handle veldig lite om klima, men desto mer om politikk – nærmere bestemt tildeling av ansvar, rettigheter og penger.

Det er svært lett å se at dette fondet vil bli gjenstand for bortimot umulige krangler. Man har bestemt seg for å lage en kasse, men hvem skal fylle kassen? Skal Kina og India slippe? Og hvem skal få gjøre uttak fra kassen? Hvordan påviser man at en bestemt naturkatastrofe først og fremst skyldes klimaendringer? Det eneste som er sikkert med denne kassen, er altså at den kan skaffe bullshit-jobber og levebrød til klimabyråkrater, klimajurister, klimameklere…

Enden på visa blir sannsynligvis at et skyldtynget Vesten som ikke har makt til å bestemme over Kina eller India, vil betale litt mere penger til korrupte regimer i Asia og Afrika. Og forresten skal ikke Vesten komme her og forlange at fattige land i Asia og Afrika må kutte i sine klimagassutslipp eller slutte å bruke de fossile energikildene som avstedkommer utslippene.

Resultatet av klimapolitikken etter COP27 blir med andre ord at vestlige land fortsetter å gjøre dyre selvpålagte utslippskutt, og dessuten forplikter seg til dyre utlegg i favør av ikke-vestlige land, som ikke anstrenger seg det minste for å kutte i sine egne utslipp – snarere tvert imot. De andre driver industriell utvikling mens vi selv avvikler industrien. Endelig en oppgave som ikke er mer innviklet enn at Støre og Barth Eide kan klare den.

Kina trenger ikke gå til varm krig mot Vesten for å bli verdens ledende supermakt. De har bedre sjanser til å lykkes med en hybridkrig der irrasjonelle vestlige land skader seg selv, og kineserne later som om de vil gjøre som Vesten – bare at de må vente litt til. Et barn kan gjennomskue dette, vestlige politikere gjør det ikke. Det er bare to ting man trenger å fortelle dem: 1. Dere er gale, eller kinesiske agenter. 2. Gå av.

 

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.