Endelig kom klimaaksjonistene ut av skapet. All tilgrisingen av historisk berømte malerier er ikke hærverk, men en ny måte å skape kunst på. Det ble bekreftet på politisk hold etter at aksjonister hadde tilgriset noen av Gustav Vigelands kjente skulpturer i Vigelandsparken. En Oslo-politiker og leder i Bjerke Venstre hadde skjønt poenget, Aksjonistene er jo kunstnere som tar sitt skapende utgangspunkt i allerede høyverdig kunst, slik kunstnere har gjort til alle tider. Sett i forhold til samtidskunsten har politikeren et poeng, hærverk holder samme mål.

At tilgrisingen ser ut som hærverk er en vanesak. De har jo til og med brukt maling og høyst sannsynlig oljemaling slik at ingen kan klage på kvaliteten. Kunstnerkolleger burde bli grønne av misunnelse. Tenk noe så radikalt og genialt, det har vi ikke sett på årtier. Nei, ikke siden terrorangrepet mot Twin Towers i New York da komponisten Karl-Heinz Stockhausen omtalte terroren som «Det største kunstverk i hele kosmos». Aksjonistene i Vigelandsparken er bare i starten av karrieren, men har raskt fått ferten av en strategi som kan føre dem like lukt på Parnasset.

Ennå har vi ikke sett noe til kunstnerorganisasjonene. Kan det kanskje være aktuelt med medlemskap, eventuelt status som æresmedlem? Hva med støtteordninger og stipend? Aksjonistene trenger sikkert begge deler Og hvor er kunstkritikerne? De som alltid ser og skjønner det nye og grenseoverskridende. Det er nå vi trenger dem. Hvordan vil de vurdere fargevalget og plasseringen av den på granittskulpturene? Har aksjonistene kanskje brukt acrylfarger for ikke å komme i konflikt med parolen «stopp oljeletingen». Parkens naturgrønne kontekst må vel også bety noe. Det handler jo om klima.

Tenk at en politiker fra partiet Venstre var den første til å skjønne aksjonistenes kunstneriske ambisjoner. Det var uventet, men fremsynt og dristig. Han burde komme seg inn i kulturdepartementet på rappen, skjønt Kulturrådet hadde gjort susen. Her deles det ut penger over en lav sko, enten det er til vrakgods eller rompesprut. Sett ut fra Statens mangfoldperspektiv ville aksjonistene også score stort. De er nyskapende og aktive med en kreativ identitet som ingen i det kulturpolitiske nedrivningsprosjektet har lagt merke til ennå. Dessuten må det jo være et funn for kunstfeltet som i mange tiår har manglet en radikal fornyelse av den nihilistiske kreativiteten.

 

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.