Arbeiderpartiet har skrevet seg inn i norgeshistorien med gullskrift for å ha løftet et helt folk fra generell fattigdom til alminnelig og godt fordelt velstand. Og til sterkt nedbygde klasseskiller.

Men det er historie nå. For dagens unge generasjoner er dette en fortelling fra besteforeldrenes tid. Nå har Ap speilvendt sin rolle – fra problemløser til problemskaper.

Litt personlig: Ved Oppland Arbeiderblads 50-årsjubileum i 1974 fikk denne spaltist som ung journalist i oppdrag å lage redaksjonelt avisstoff med utgangspunkt i hendelser fra tidligere tider. NRK-redaktør Magne Finslo skrev jubileumsboken.

Vi brukte uker på å bla gjennom gamle avisårganger. Sterkest inntrykk gjorde avisens reportasjer fra skogsbygdene ved Randsfjorden under Randsfjordkonflikten – norgeshistoriens lengste streik (1930–1935). Konflikten gjaldt skogsarbeidernes krav om tariffavtale.

Det var gripende å lese reportasjene om den åpne nød, særlig i dagens Nordre Land kommune. Avisen skildret forholdene for streikende husmenns og tømmerhoggeres familier. Å si at de levde i enkle kår, er en underdrivelse. De led nød, de frøs, de manglet mat, og barn kunne vinterstid ikke alltid gå på skolen. Det var ofte bare ett par barnesko i familien, og de gikk på omgang mellom ungene. Oppland Arbeiderblad organiserte innsamling av vinterklær og penger. Avisens redaktør vekslet pengene inn i femkroninger og sto for utdelingen til streikende nødlidende. Det var ikke meningen at noen skulle få mer. Fra fattigkassen fikk de lite og ingenting.

1930-årene var en vanskelig tid for nordmenn flest, men aller verst for folk i dagens Innlandet. Dikteren Tor Jonsson fra Lom har skildret nøden på bygdene med beveget innlevelse. Ap-leder Trygve Bratteli pleide å si at det i mellomkrigsårenes Norge ikke noe sted var verre å være fattig og eiendomsløs enn på bygdene på Østlandet.

90 år senere er dette fjern historie, men ikke fjernere enn at det skjedde bare et par tiår før dagens 70-åringer ble født. Historien er i ferd med å gjenta seg. Sammenligning med 1930-årene blir en absurd overdrivelse, men visse grunntrekk er gjenkjennbare.

Åpen nød gjør sitt inntog på ny. Det er ikke bare innvandrere som trenger nødhjelp. Også nordmenn med helnorsk stamtavle står i kø der mat deles ut. Samfunnet flommer over av penger, men det forebygger ikke økende armod. Mer enn 100.000 minstepensjonister lever under EUs fattigdomsgrense. Enda flere barnefamilier gjør det samme. Titusener av barn lider i fattigdom. 

Tidligere Ap-leder Reiulf Steen undret seg ofte over at den gang folk flest var fattige, ble den kollektive fattigdommen avskaffet. Men nå når fattigdommen rammer et mindretall, da klarer ikke samfunnet å rette skavankene. 

Grunnen til det er åpenbar: De elitene som nå har skaffet seg samfunnsmakten, har andre prioriteringer enn folkets behov. Når staten nå håver inn titalls milliarder kroner ekstra fra havbruk og kraftproduksjon, vil knapt en krone gå til vanskeligstilte nordmenn. Midlene går til makthavernes egne hobbyer: Sponsing av elbilkjøpere, klimatiltak, videreutbygging av byråkratiet, import av muslimer, støtte til diktaturer sør for Sahara og milliard-regn over jungelen i Amazonas.

Og ikke bare dét: Regjeringen kutter ned på støtten til å løse de problemer den selv har skapt. Norge har siden 1916 hatt sosialminister, men den posisjonen finnes ikke lenger. Dét forteller det meste om de nye eliters samfunnssyn. Ap/Sp-regjeringen gjør det vanskeligere for folk på arbeidsavklaringspenger (AAP) som grunnet sykdom eller skade trenger bistand fra NAV. 

Regjeringens ran av kystskapte verdier gjør at mange i havbruksnæringen mister jobben. Det blir følgene av en villet politikk. Bygging av sykehjem og omsorgsboliger skjer nå uten hjelp fra Husbanken. Det er Arbeiderpartiets takk til dem som bygde velferdsstaten. Slik kan vi fortsette.

Regjeringen avspeiler det elitestyrte Arbeiderpartiets nye rolle – fra problemløser til problemårsak.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!