– Dette er en skam! utbrøt tidligere statsminister Odvar Nordli da det ble opplyst at tallet på norske barn som lever i fattigdom øker fra år til år.

Ap-høvdingens forbitrelse kom til uttrykk på årsmøtet i Hedmark Arbeiderparti i 2001, hvor statsminister Jens Stoltenberg representerte partiets sentralstyre. Nordli var opprørt over at forskjellene var økt siden hans egen regjeringstid og at dette gikk særlig hardt ut over barn i fattige familier.

Det er godt dokumentert at økonomiske og sosiale forskjeller er økt i Norge den siste mannsalderen. Utjevning og mer likeverdige livsvilkår hadde fremgang helt til Gro Harlem Brundtland overtok ledelsen av stat og parti. Da ble det kommandert Høyre om! så til de grader at Høyre-leder Jan P. Syse nokså treffende fastslo at «Arbeiderpartiet har stjålet våre klær mens vi badet». Ap ble et helt annet parti og har ennå ikke gjenfunnet seg selv. Oppslutningen er det halve av storhetstidens.

Og siden Odvar Nordlis forbitrede utbrudd er vondt vendt til verre. Ifølge Statistisk Sentralbyrå lever mer enn 100 000 norske barn i familier med økonomi under EUs fattigdomsgrense. Tallet stiger fra år til år.

 Bladet Nordlys brakte tirsdag en rapport om hvordan det står til i Fattig-Tromsø. Kirkens Bymisjon i byen har fem heltidsansatte og 134 frivillige. 

– Våre frivillige kommer tett på familiene og deres hverdagslige utfordringer. Vi ser familier som ikke har nok mat til alle. Vi ser barn som må sove på sofaen fordi det ikke er nok senger i huset, barn som spiser pølsebrød med syltetøy til middag, som mangler leker og som ikke har klær som er tilpasset været, forteller Bymisjonens daglige leder i Ishavsbyen.

Pølsebrød med syltetøy – det er fattigfolks middagsmeny i Velstands-Norge! Situasjonen i Tromsø er trolig betegnende for sosial urett i sin alminnelighet. Mange byers fattighus og suppekjøkken får sine midler fra næringslivet og private gaver. Statens organer skyver derimot ansvaret fra seg for følgene av sin egen politikk. Barn i fjerne land påkaller elitenes medfølelse, men ikke fattige norske unger.

Statskassen flommer over av penger, men makthaverne bruker mye av midlene til utenforliggende formål. Alskens preik om å «ta vare på de svake» er ikke alvorlig ment. Da hadde de politiske elitene gjort noe med den voksende fattigdom. Fattigfolk er bare en verbal kulisse på de politiske eliters scene. 

Venstresiden er manisk opptatt av de rike, men ignorerer de fattige. Det er bare for de misunnelige at det er et problem at en dagligvarehandler eller lakseoppdretter er blitt rik. Om de rikeste beskattes mer, blir det ikke et hakk bedre å være fattig. Merinntektene vil nemlig gå til helt andre formål – slik som nytteløs uhjelp, symbolske klimatiltak og reparasjon av muslimimportens skadeverk.

I gamle dager brukte makthaverne inndrevne skatter til å bygge luksuriøse slott eller finansiere nye kriger. I vår tid går penger til elitenes prestisjeprosjekter. Jens Stoltenberg svidde av nær 10 milliarder kroner til ingen nytte på sin «månelanding» på Mongstad. Erna Solberg løfter sløseriet til nye høyder ved å bruke 25 milliarder på «Langskip»-prosjektet for å separere CO2 fra annen gass. Sluttregningen blir som de pleier i offentlig sektor: Fordoblet, minst.

Det er et politisk grunnproblem i Norge at elitene lever sitt liv i en politisk osteklokke, hvor den ytre verdens virkelighet ikke trenger inn. Det var derfor den franske dronning Marie Antoinette svarte som hun gjorde da det i 1780-årenes hungersnød i Paris ble meldt at folk manglet brød: – Kan de ikke spise kaker? 

I Tromsø får fattigfolk nøye seg med pølsebrød – uten pølser.

 

 

 

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!