Da jeg på onsdag morgen våknet opp til nyheten om Christopher Rådlunds død, ble jeg fylt av en uvirkelig stemning som fremdeles ikke har sluppet taket. Dette måtte være en feil. Men etter hvert som bortgangen ble bekreftet, blandet vemod og sorg seg inn som en sviende smerte.
Logg inn for å lese videre (abonnenter).
Støtt uavhengige nyheter!
Bli abonnentPluss-artikler blir åpnet 24 timer etter publisering. Artikler som er eldre enn to år er forbeholdt abonnenter.
