Den politiske utviklingen i Norge har nå nådd et stadium hvor den ligner mye på handlingen i Dødsdansen – et av August Strindbergs mest kjente teaterstykker.

I Dødsdansen møter vi et venneløst ektepar som er hverandre mer til plage enn til glede. Og så dukker det opp en tredje person og vi får et slags trekantdrama. 

Dødsdans er fra gammelt av også et billedlig uttrykk fra folketroen og er gjengitt som malerier i kirker og klostre siden middelalderen.

Begge situasjoner har klare paralleller til Ap/Sp-regjeringen, som også er nokså venneløs og er tvunget til å forholde seg til SV for å få sine budsjetter i havn. De tre aktørene fremstår både politisk og mentalt som så forskjellige at de går hverandre på nervene. Forutsetningene for et trekantforhold er som kjent at forholdet mellom to er så skrantende at det er åpning for en tredje.

Jonas Gahr Støre fikk etter valget ikke den ønskeregjeringen han så for seg. Motviljen i Sp mot SV var så sterk at det ikke var aktuelt med en politikk som kunne tilfredsstille SV. Audun Lysbakken hadde så mye realitetssans og selvinnsikt at han forlot Hurdal. Hans parti er på vesentlige punkter og i sin politiske tilnærming svært mye annerledes enn da Kristin Halvorsen for 17 år siden ledet SV inn i det rødgrønne regjeringssamarbeidet.

Og annerledes – det er Senterpartiet også. Det er ikke lenger sykepleiere og sosionomer som leder partiet, men bønder som Trygve Slagsvold Vedum og Ola Borten Moe. Det merkes også på politikken, hvor lengselen etter sosialisme er forduftet. Sp er i ferd med å gjenfinne seg selv som et verdikonservativt og lokalsamfunnsorientert parti.

Når Ap og SV på tirsdagens Respons Analyse-måling for SV får en samlet oppslutning på 27,6 prosent, så er dette for Ap’s del – 20,2 prosent – det laveste som byrået noensinne har målt for partiet. Sp er så godt som halvert fra valget.

Regjeringens politikk preges av å være utformet av partier som ikke passer sammen. Også Solberg-regjeringen la fram mye rart, noe som gjenspeilte at partiene i regjeringskontorene ikke hadde det så godt sammen – og til slutt sa Frp takk for seg.

Det kan virke som regjeringspartiene og SV rett og slett ikke forstår hverandre. SV skulle liksom være Regjeringens foretrukne støttekontakt, men har i stedet utviklet seg til å bli dens fremste kritiker. Det går knapt en dag før den ene SV-profilen etter den andre står frem for å bidra til vedvarende regjeringskritikk. SV fremtrer med arrogant uforsonlighet og ufravikelige krav. Dette kommer særlig til utrykk i spørsmål som gjelder klima og internasjonal bistand. Av og til virker det som ledende SV’ere kopierer Jesu ord om at «Mitt rike tilhører ikke denne verden». SV befinner seg på sin egen klode.

Disse kulturforskjellene – både mellom Ap og Sp, men særlig mellom de to og SV – gjør det umulig å se frem til noen fornyet harmoni på rødgrønn side. Velgerne trekker sine egne konklusjoner og går til høyresiden. VG-målingen tirsdag gir de fire borgerlige partiene en samlet tilslutning på 49,6 prosent. 

Ap-nestleder Bjørnar Skjæran føyser overfor VG vekk alvoret i situasjonen. Det later ikke til å ha gått opp for Ap-ledelsen at både partiet og regjeringsprosjektet er inne i en nedadgående spiralbevegelse som er så sterk at alt kan ende i kollaps.

I mellomtiden fortsetter Ap og Sp dødsdansen mens SV pisker dem fra sidelinjen.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.