Hjemme i hallen hos en av mine slektninger står et gammelt paraplystativ, og i det paraplystativet er det en enda eldre spaserstokk. Den blir aldri brukt, men det hender at den noen ganger tas frem og vises til familiens barn eller andre interesserte, og da fortelles alltid den samme historien.

Stokken er laget av en knudret gren, og på grenen er det festet en rekke fargerike metallmerker. Hvert merke er et minne om et sted som ble passert under en fottur: Bad Gastein, Mariazell, Saalbach Hinterglemm, Dachstein, Kitzbühel, Zell am See…  Stokken er fra Østerrike. Det samme var dens opprinnelige eier – og han er mannen historiene vanligvis handler om, selv om det er mange år siden han satte stokken i paraplystativet og gikk videre inn i evigheten.

Den 15. mars 1938 sto mannen og stokken hans på Heldenplatz i Wien sentrum. To dager tidligere hadde tyskerne marsjert inn i Østerrike og gjennomført Der Anschluss, unionen mellom Tyskland og Østerrike.

Nå var det tid for Hitler å snakke under en massiv maktdemonstrasjon, og torget var fylt med tyske soldater og nysgjerrige tilskuere. Likevel klarte mannen og spaserstokken å stå på første rad da prosesjonen rullet inn. Han kunne se Hitler på nært hold, så nært at han nesten kunne ta på bilen hvis han hadde holdt frem stokken.

Gjennom hele livet var det dette øyeblikket som hadde festet seg i mannen. Han følte at han hadde vært så nær det onde at han bokstavelig talt kunne ta på det. Likevel forble han taus i mange år, og så lenge han levde gjentok han det samme spørsmålet: «Hvorfor gjorde jeg ikke noe når jeg hadde sjansen? Hvorfor forsto jeg ikke? Tenk hva jeg kunne ha forhindret – hvorfor gjorde jeg ikke noe ..?»

I bakspeilet og med resultatene i hånden er det selvsagt lett å se utviklingen og hva som kunne vært forhindret om Hitler aldri hadde kommet lenger enn til Heldenplatz. Men der og da? Nei. Ikke en sjanse.

De som sto der, og så hvordan de tyske soldatene paraderte og hvordan deres lille hærsjef ble dyttet rundt med høyre arm i været, de kunne umulig forestille seg hva som ville skje – at de et tiår senere ville se det øyeblikket som startskuddet på en verdenskrig som tok livet av millioner og forandret livene til dem alle.

Kanskje det er lettere for oss? Pandemien har lært oss at noe som er en umulig dystopi en dag, kan bli en normal hverdag to år senere. Likevel er vi billedlig talt på samme punkt i dag som wienerne var den dagen i mars. Vi er alle deltakere i hvordan samfunnet og verden utvikler seg og vi er midt i orkansenteret – selv om vi ikke ser det akkurat nå. Vi kan alle velge å være aktive eller passive deltakere, og våre valg vil påvirke hvordan vi en dag ser på oss selv og hvordan andre vil se på oss.

Kanskje vil vi se tilbake på denne tiden som starten på noe nytt – selv om vi i dag ikke aner hva dette nye vil bety for oss og hvordan «en vanlig hverdag» vil se ut om et tiår. Vi vet rett og slett ikke. De siste to årene burde imidlertid ha lært oss at vi kan forvente akkurat hva som helst og at ingenting er for urimelig eller for undertrykkende. Alt er mulig – hvis ikke folk protesterer.

Vi vet heller ikke hvem eller hvilke fenomener som med fasit i hånden skal vise seg å være dagens ekvivalent til den lille mannen i bilen på Heldenplatz.

En ting kan vi imidlertid være sikre på: Noen av oss vil måtte leve de siste årene med et spørsmål som stadig plager sinnet: «Hvorfor gjorde jeg ikke noe..?»