De svenske partilederne er fortsatt splittet – og skillelinjen går mellom visjon og virkelighet. Selv under en valgkamp kan ikke svenskene forvente noen forståelse fra et sosialistisk ståsted.

Datoen føles passende for et skjebnesvangert valg, men søndag 11. september 2022 går svenskene til valgurnene, og mandag kveld ble årets første partilederdebatt holdt på TV4. Eller debatt og debatt: Det ble en pingpongkamp bestående av one-liners og kjente argumenter, pakket inn i maks 30 sekunder lange innlegg.

Seerne ble nok ikke spesielt mye klokere.

At klimaspørsmål startet debatten, var neppe overraskende. Temaet er høyaktuelt etter en vinter som har bydd på en strømpris som har nådd et all time high. Men seerne fikk ikke mange konkrete beskjeder om hvordan problemene skulle løses, ei heller noen større forståelse for at problemene eksisterer.

Det eneste som var klart etter nesten en times «debatt», var at skillelinjen går mellom visjon og virkelighet, og at skillelinjen i klima- og energispørsmålet staves k-j-e-r-n-e-k-r-a-f-t.

Et forlatt folk

I nesten et århundre har svenskene blitt fortalt at det er den politiske venstresiden som bryr seg om vanlige folk. For mange er det derfor en bitter innsikt å oppdage at Socialdemokraterna, Vänstern og Miljöpartiet har forlatt den vanlige arbeideren. De – pluss Centern, selvfølgelig – bryr seg ikke lenger om svenskenes muligheter til å ha tak over hodet, klær på kroppen og mat på bordet. Nei, for dem er det visjonene om «grønn omstilling» som trumfer alt.

Det er klimaet og kloden som må reddes. At befolkningen fryser, sulter og mister levebrødet i den kampen, er en pris man er villig til å betale. Vänsterns Nooshi Dadgostar sa at «mange» var beredt til å endre livsstil for å redde klimaet, og Centerns Annie Lööf understreket til og med at det var forkastelig og «proteksjonistisk» av svenske politikere å prioritere strøm til sin egen befolkning.

Det kan godt være verdt å fryse i Mora, bare de kan bake baguettene i Marseilles?

Les mer: Sverige – landet som ble et prosjekt

Les mer: Vattenfall vil ha pengene våre for å satse på havvind

Strømmen som produseres, skal også være «grønn». Det betyr at de ønsker å redde klimaet gjennom investeringer i vindkraft til havs – til tross for at havvindkraft har vist seg å være et tapsprosjekt som ødelegger miljøet, massakrerer dyrelivet, fører til utslipp av mikroplast og forårsaker gigantiske deponier for kasserte rotorblader (ikke resirkulerbare). Selv om vinden (noen ganger) får rotorbladene til å snurre, kreves det store mengder olje for å drive og vedlikeholde vindturbinene.

I tillegg mangler det både sement for å bygge dem og mulighet til å lagre strømmen som genereres, men dette er detaljer partiene med hjertet til venstre ikke bryr seg om.

I stedet er det Sverigedemokraterna, Moderaterna, Kristdemokraterna og – hør og la deg overraske! – Liberalerna som står for en eller annen form for virkelighetsbasert løsning på problemene.

Det var Ebba Busch som uttalte at det har blitt veldig dyrt å være svensk, og at bedrifter nå advarer mot at de høye strøm- og drivstoffprisene vil føre til drastisk økte matvarepriser. Det var Jimmie Åkesson som stilte spørsmålet om hvordan verden blir bedre fordi Sverige har verdens høyeste dieselpris og så høye drivstoffpriser at folk må si opp jobben. Det var Ulf Kristersson som nevnte at pensjonister kan bruke halve pensjonen på strømregningen. Det var Nyamko Sabuni som påpekte at svenske strømpriser hadde steget med nesten 50 % på grunn av for tidlig stengning av Ringhals 1 og 2.

Arbeiderpartier uten arbeidere

For den vanlige skattebetaler, som har måttet ta opp banklån for å betale strømregningen og gleder seg til nok en ferie hjemme, var det i går lett å se at partiene som i flere tiår har presentert seg som «arbeiderpartier», ikke lenger bryr seg om arbeidere.

Kartet er tegnet på nytt. Politikere har forlatt omsorgen for innbyggerne for i stedet å fokusere på sine ideologiske visjoner og prosjekter. De vanlige arbeiderne, de som bare vil ha fred og ro og et fungerende liv når de kommer hjem fra jobb, må prøve å takle virkeligheten på egen hånd – ikke takket være, men til tross for, venstresidens politikere.

Forhåpentligvis innså en rekke skattebetalende velgere i går kveld at det var på tide å tenke nytt før det kommende valget, og stemme på noe annet enn S/MP/V/C. Det er riktignok ingen garantier for at situasjonen blir bedre med M/KD/SD i regjering, men å fortsette i fire år til på veien man nå har staket ut, vil med stor sikkerhet bety katastrofe for svenskene.

De grønne visjonene er kanskje både gode og vakkert formulert, men dét er en liten trøst for den som er kald og sulten.

Kveldens beste: Topplassen deles av Ebba Busch (KD) og Jimmie Åkesson (SD)

Kveldens overraskelse: Den ellers halvdøde Ulf Kristersson (M) lyste opp i dialogen med statsministeren.

Kveldens ensomste: Annie Lööf (C) er sin egen brede midte.

Kveldens forbedring: Märta Stenevi (MP) brukte ikke begrepet «blå-brun» på noe tidspunkt.

Kveldens virkelighetsflukt: Nooshi Dadgostar (V) gjentok at alle problemer i Sveriges utsatte områder og all grov gjengkriminalitet skyldes at folk i Stockholms indre by kjøper narkotika.

Kveldens mest nervøse: Nyamko Sabuni (V) visste at hennes parti ville gå ut av Riksdagen hvis det var valg i dag.

Kveldens ukomfortable: Statsminister Magdalena Andersson (S) så flau ut og ønsket ikke å svare på spørsmål.

Kveldens outfit: Programleder Jenny Strömstedt hadde på seg en beige-brun dress. Det krevdes ikke mer for å bli anklaget for nazisme på sosiale medier.

Kveldens patriarkat: Bare seks av åtte partiledere og to av tre programledere var kvinner. Som alle vet, oppstår ekte likestilling først når 100 % er kvinner …