Filmen «Fifty Shades of Grey» var en hit hos det kvinnelige publikummet, og svenske Killing-gjengens klassiker «Fyra nyanser av brunt» var en hit hos mennene. Med tre uker igjen til valget i Sverige lurer jeg på om Riksdagen består av «Åtte nyanser av rødt» – som ikke er en hit hos noen..?

Om drøye tre uker går 7,7 millioner svensker til parlamentsvalg, og velgerne må bestemme hvilket parti som skal få deres stemme. Men jo nærmere valget vi kommer, jo mindre ser faktisk forskjellene mellom partiene ut til å være.

De tre siste valgkampene har fokusert helt på at sju riksdagspartier har konkurrert om å distansere seg mest fra den åttende – noe som er en medvirkende årsak til at landet er i den situasjonen det er i dag.

I år er det annerledes. Sverigedemokraterna (SD) blir knapt kritisert i det hele tatt av opposisjonspartiene, som har innsett at de er mer avhengige av SD enn SD er av dem. Samtidig har Socialdemokraterna (S) endret vokabular og selger nå i bunn og grunn den samme sverigedemokratiske politikken de kalte rasistisk og på grensen til nazisme for et halvt år siden. Så å brunmale de samme meningene som de selv har laget copy+paste av, høres litt for falskt ut.

Konsekvensen er logisk: Sverigedemokraterna er ikke lenger pariaer. Partiet har lov til å kjøpe reklameplasser på TV-kanaler og i aviser, og et T-banetog dekorert med SD-blåsipper i megaformat ruller gjennom Stockholm. Det er kun i øynene til godt garvede venstre- og miljøpartister (og selvsagt Centerns partileder Annie Lööf) at det rødglødende hatet fortsatt skinner.

Foran det kommende valget er Sverigedemokraterna de facto blitt et parti som alle andre – og det betyr i praksis at de har valgt å komme inn under den sosialdemokratiske paraplyen som de andre partiene har vært plassert under i flere tiår.

I Sverige kan nemlig alle riksdagspartier beskrives som ulike nyanser av sosialdemokrati. Socialdemokratiska Arbetarepartiet har brukt et århundre på å gjennomføre «den lange marsj gjennom institusjonene» og har vokst seg til en organisme som har spist seg inn i alle myndigheter og samfunnsinstitusjoner, ja også inn i de andre partiene.

At denne lange marsjen har vært vellykket, kan sees i at sosialdemokratiet i dag får eie problem­formulerings­privilegiet på alle politiske områder. Det er med andre ord sosialdemokratiets definisjoner som er de gyldige – uavhengig av om diskusjonen dreier seg om begreper som rasisme, kompetanse, mangfold, verdigrunnlag, kunnskap, sannhet eller [valgfritt]. Uansett hvilken sak som diskuteres, trenger ikke S å gjøre noe mer enn å erklære at den som tenker annerledes enn dem selv, har «feil verdigrunnlag» for at debatten skal tie. Hvis noe avviker fra sosialdemokratiets syn, må det per definisjon være feil.

Samtidig betyr det at alle former for reell motstand er avsluttet. Socialdemokraterna har bare to mål: å ta makten, og å beholde den. Det vet alle de andre partiene, og merkelig nok ser de ut til å ha akseptert at det er slik det skal være. Nå handler det bare om hvem som blir Socialdemokraternas best friends forever.

Før valget 11. september har Vänstern erklært at de ønsker å sitte i regjering med S. Det ønsker selvfølgelig også Miljøpartiet, og her om dagen kom Centerns Annie Lööf ut og erklærte at hun også vil være i regjering med S, som hun anser som en bedre koalisjonspartner enn Moderaterna og Kristdemokraterna. Liberalerna vet som vanlig ikke hva de vil, noe som godt kan betraktes som en normalisering etter partilederskiftet i april.

Moderaterna (M) og Kristdemokraterna (KD) ser ut til å være fornøyd med dagens orden: Ulf Kristersson er en proff på å legge pannen i dype folder og forklare hvor bekymret han er, men viser ingen handlekraft for å faktisk ta over makten. Ebba Busch vil vise at hun ikke er den kjedelige, kristne homofob som Socialdemokraterna har utmalt henne som, men like åpen og tolerant som dem. Hun har derfor brukt politisk kapital på å kvitte seg med sine kristne kjernevelgere ved å forsvare Pride og hindre innstramminger i migrasjonspolitikken. De kaller seg opposisjon, men har konsekvent latt sig styre av Socialdemokraterna og nektet å føre en politikk som på alvor kan utfordre sosialdemokratiet.

Men Sverigedemokraterna, da? I løpet av de tre siste valgperiodene har velgerne deres gjentatt at det er Jimmie Åkesson som skal «redde Sverige». Nå ser det ikke ut til å være mye av det.

Partiledelsen har jobbet hardt for å få SD i regjeringsposisjon, og nå ser målet ut til å være innen rekkevidde. Det eneste de har måttet gjøre, er å bli salongfähig nok til å bli akseptert av Kristersson og Busch, og der er de nå. Prisen for det var å gi fra seg identiteten sin, la Moderaterna slå an tonen og bli en av gjengen. Skrittet var ikke langt å ta, SD og S hviler tross alt i stor grad på den samme politiske ideologien.

I dagens Sverige er Socialdemokraterna derfor keiseren av Guds nåde. Andre partier kjemper om krakkene – og det merkelige er at alle parter ser ut til å være fornøyd med situasjonen. Alle får det de vil: Socialdemokraterna får makt og opposisjonen får beholde sin plass ved kjøttgrytene, uten å måtte ta noe ansvar og mens de ser hvordan Sverige kommer nærmere og nærmere stupet.

Alle er glade og fornøyde – bortsett fra velgerne. Hvem bør du stemme på hvis du ønsker endring i Sverige? Ingen av riksdagspartiene i alle fall. Det eneste den svenske velgeren kan velge mellom, er nemlig åtte nyanser av sosialdemokrati.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!