Å kalibrere bilde til en sak er ikke lett dersom temaet er noe stort og uhåndterlig og berører menneskelige følelser. Det kan lett bli platt og for konkret. Under pandemien har store byråer godtatt at menneskene de skal ta bilder av, går rundt med masker. Bildene er totalt meningsløse. De sier ingenting ut over navnene på personene og geografisk lokasjon.

Det ligger selvsagt et ønske fra byråene i dette: De vil normalisere bruken av munnbind. Men vi mennesker er vant til å se hverandres ansikter. Det er en viktig del av vår sivilisasjon. Men nå har vi godtatt at vi ikke kan se hverandres uttrykk. Det er en stor forandring som det ikke snakkes mye om. Mest påtrengende er hva det gjør med barn.

Å godta noe på det sensoriske plan som berører hele befolkningen, er et stort inngrep. Det ligger derfor en dissonans i å se viktige personer som deltar i samfunnet og utøver sine embeter med munnbind.

Typisk nok er mange av politikerne og andre samfunnstopper som forlanger at folk skal bruke munnbind, de første til å kaste det så fort de opptrer bak lukkede dører eller privat. Særlig i USA har det vært mange slike avsløringer. – Loven gjelder ikke for oss, sier de. Men de har ingen skrupler med å påtvinge folk munnbind utendørs, der de ikke har noen verdi.

Jeg har reist ut og inn av Oslo helt siden mai 2020. De reisende og betjeningen har et avslappet forhold til munnbind. Den norske pragmatismen slår igjennom. Det er noe annerledes med kollektivtrafikken i Oslo, men ingen lager scener, slik vi har sett mange av i USA på offentlig sted.

Spørsmålet består likevel: Hva gjør denne disiplineringen med oss?

Her kommer Norge dårlig ut. Det er mange dyktige journalister og skribenter i USA som har gravd frem studier som viser at munnbind ikke virker. Disse gjengis ikke i Norge, i likhet med andre studier som undergraver det offisielle narrativet. Slik sett har også pandemidekningen bidratt til å innsnevre offentlig debatt.

Folk får ikke med seg at det finnes en stor kritisk opinion der ute skapt av dyktige kritiske mennesker innen helse, forskning og journalistikk. Det gjør oss fattigere. Det er som om medier ikke stoler på hverken seg selv eller befolkningen.

Verst er pandemien for enslige. Det har gått opp for meg hva familie betyr i den mest grunnleggende betydning: Ensomheten er drepende. Uttrykket mumifisering, isolasjon og autisme gjelder ikke folk som lever sammen. Familielivet eller samboerskapet holder blodomløpet i gang. Men hva med dem som kun er henvist til seg selv? Hver eneste dag komme hjem og bli der. Sittende alene med Netflix. Du blir langsomt sprø. Mange lider i stillhet, slik vi er blitt opplært til.

Det var i den forbindelse det mumifiserte kom til meg som et bilde. Men bildet av en drept i Nederland, i en torvmyr, var feil.

Bildet av Tutankhamons mor er noe annet. Situasjonen i dag gjør at en 3300 år gammel død egypter rykker nærmere.

Kunsten har alltid vært menneskenes måte å bearbeide tilværelsen på. Men hva har vi igjen i dag? Nesten ingenting som duger. Men vi har vår fantasi og tenkeevne i behold. Det skjer noe i samfunnet som krever vår aktsomhet. Ikke passivitet.