Hva om det ikke handler om viruset? Hva om det ikke handler om vaksinen? Hva om det ikke en gang handler om trygghet og solidaritet, men om noe helt annet? Hva om det egentlig handler om kontroll – og at alt annet bare brukes som et verktøy for å bringe oss dit?

Veldig tidlig i min militære trening lærte jeg viktigheten av ikke å vise fienden hva man egentlig planlegger. En av de mest effektive måtene å jobbe i fred på, er å lage falske manøvrer for å få motstanderen til å tro at du planlegger noe helt annet, slik at motstanderens oppmerksomhet trekkes i feil retning.

Jo mer tid som går, desto mer fremstår den nåværende pandemihåndteringen, med sin merkelige og ulogiske bruk av statistikk og restriksjoner, som en falsk manøver.

Pandemi som en falsk manøver

Befolkningen har blitt til deltakere i et polarisert skuespill for eller imot vaksinen. Inngrep og beslutninger som tidligere var den enkeltes private, har blitt omgjort til samfunnsspørsmål, og alle er pålagt å ha en mening i en nærmest binær debatt hvor nyanser ikke er tillatt.

Det er en debatt som ingen noengang vil vinne, rett og slett fordi vi graver oss dypere og dypere ned i vårt eget forsvar jo flere argumenter vi kaster mot hverandre. Så slutt med dét. La oss slutte å prøve å overtale hverandre (vi hører fortsatt ikke på hverandre). La oss i stedet prøve noe helt annet, nemlig å løfte blikket og se hva som egentlig foregår.

Én ting kan vi alltid være sikre på: Jo mer vi oppfordres til å fokusere på et angitt punkt i terrenget, jo viktigere er det at vi ser på andre steder enn akkurat der.

Tar du noen skritt tilbake og ser på hele pandemi-kunstverket i stedet for å stirre på detaljene, vil du oppleve noe veldig fascinerende: Da vil du se et helt nytt motiv dukke opp. Et motiv som er langt større og viktigere for menneskeheten enn om noen har tatt en sprøyte eller ikke, nemlig hvordan våre tidligere åpenbare friheter og rettigheter tas fra oss, og hvordan makt og kontroll samles i en liten gruppe. Du vil se hvordan individet forvandles fra en fri borger til en produksjonsenhet i et nytt føydalsamfunn.

I det perspektivet blir det helt irrelevant om du er vaksinert eller ikke. Det er din personlige avgjørelse, og du må ta de positive og/eller negative konsekvensene. Noe som, på den annen side, er kollektivt og irreversibelt, er innføringen av vaksinepass.

Vaksinepasset og den totalitære staten

Digitale identitetsdokumenter for alle mennesker rundt om i verden kan høres ut som noe som er hentet ut av en science fiction-novelle, men det er noe som har vært planlagt lenge, lenge før den pågående pandemien. Tanken er at du og alt som angår deg skal knyttes til en unik QR-kode: Din identitet, dine familieforhold, din personlige økonomi, ditt hjem, ditt arbeid, dine reiser, din helse, dine bidrag, din forsikring, din oppførsel på sosiale medier – ja, hele livet ditt kan spores og evalueres via denne QR-koden.

Vil du ha eksempler på hvordan hverdagen din snart kan se ut, trenger du bare se på Kina. Innføringen av landets sosiale kredittsystem begynte i 2014. I dag er det over 600 millioner overvåkingskameraer spredt over hele landet, kameraer som legger informasjon inn i et nasjonalt sosialt scoringssystem via 5G ansiktsgjenkjenningssystemer. Hver person blir deretter tildelt en karakter som kontinuerlig oppdateres basert på observert atferd.

For eksempel får de som gir blod, gjør noe positivt for staten eller presterer godt i en idrettskonkurranse, plusspoeng som gir billigere reiser, lengre nedbetalingstid på lån, bolig i bedre områder, plass på bedre skoler for barn og så videre. De som derimot går på rødt lys, presterer dårlig på eksamen eller er kritiske til det politiske systemet, får minuspoeng – og en lav poengsum gjør at du ikke får bestille flybillett, ikke får innvilget lån, ikke kan kjøpe ny bil eller at barna dine blir henvist til en dårlig skole.

Det sosiale kredittsystemet innebærer at den enkelte er overvåket døgnet rundt, hele året. Staten ser og hører deg og bedømmer deg etter alt som er registrert. I praksis betyr dette at Kina har blitt til det The Economist kalte «verdens første digitale totalitære stat». I en slik tilstand eksisterer ikke frihet. I en slik tilstand slutter det autonome individet å eksistere.

Frykt er en forutsetning

Men, tenker du kanskje, det kan bare implementeres i stater som Kina, hvor alle er vant til kommunistisk diktatur. Og det er helt riktig at folk som deg og meg, som bor i demokratiske land preget av stor individualisme, må overtales på en annen måte. Vi må først være overbevist om at økt kontroll er noe positivt – ja, noe nødvendig – og at redusert frihet er en pris vi er villig til å betale. Slike radikale og negative endringer kan bare gjøres av mennesker under en krise, og jo reddere folket er, jo lettere er det å erstatte deres frihet med statlig kontroll. Så hva kan en slik krise være?

Den pågående pandemien kom som en gave fra oven til totalitære, maktsyke politikere og profittorienterte næringslivsledere: Plutselig hadde de det perfekte verktøyet for å spre frykt og terror blant innbyggerne, og det er derfor de gjør alt i sin makt for å beholde bildet av den livstruende pandemien så lenge som mulig. Derfor innføres helt ulogiske og beviselig ineffektive begrensninger på samlebånd.

Det som foregår foran øynene våre, er klassisk byttehandel: Staten fratar deg dine friheter. Staten går da med på å gi deg deler av friheten din tilbake – men kun dersom du har et vaksinepass, som du får ved å godta vilkårene staten fastsetter.

De som vil ta fra deg friheter og rettigheter, må derfor handle raskt, mens du fortsatt er så redd at du aksepterer det. I det øyeblikket du gjennomskuer spillet, er det over.

Min fremtidige utforskning

Min prognose er denne: Hvis de blir introdusert, er vaksinpassene kommet for å bli – og de er bare det første steget. De er verktøyet som vil få oss til å akseptere og identifisere oss på kommando med en QR-kode når vi er pålagt å gjøre det.

Det begynner med konserter, utstillinger og kino, men kravet vil utvides til å omfatte ting som hører hverdagen til. Da vil vi trenge QR-koden for å reise kollektivt, kjøpe mat eller bli tatt opp på skoler og tilknyttes arbeidsplasser.

Når vi er der, vil vi høre at det er mest praktisk å koble vaksinepassene til våre nasjonale pass, vår bank-ID, våre førerkort og våre kredittkort. For enkelhets skyld? Plutselig vil det være umulig å betale regninger, kjøre bil, identifisere seg, reise internasjonalt, ha en bankkonto eller til og med bare kjøpe en liter melk uten «Passet».

I løpet av denne prosessen vil i prinsippet alle måtte vaksineres for å få tilgang til «Passet», men vi vil også gå lei av stadig å vise QR-koden i en mobiltelefon.

Men løsningen på det problemet finnes allerede – i form av den lille mikrochipen som allerede markedsføres av blant annet det svenske selskapet Epicenter. Et klikk, en bedøvelsessalve, en rask pinne og – voilà! – så er en mikrochip så stor som et riskorn blitt plassert under huden din.

Plutselig kan du identifisere deg og gjøre transaksjoner – med hånden. Som en bonus kan chipen knyttes til hele medisinjournalen din, mens den kontinuerlig måler blodtrykket ditt, pulsen – ja, hele din medisinske status – og sender melding til helsevesenets datamaskin dersom det oppdages avvik. Hvem kan være motstandere av en slik «utvikling» – bortsett fra dem som har lest Bibelen?

I kombinasjon med utvidelsen av 5G-nettverket, som kreves for å implementere både mikrochipene og ansiktsgjenkjenningssystemets fulle potensial, har vi et kontrollsystem som overvåker hver enkelt. Stadig. Natt og dag. Overalt. Et system som ser og hører alt du gjør og til og med kan lese ditt «økologiske fotavtrykk» eller når du drikker alkohol eller har sex – og hvem du er sammen med akkurat da.

Virker det urimelig? Teknologien finnes allerede. Er det en konspirasjonsteori? Ja, det er kanskje dét i dag. Men hvis vi ikke sier nei til vaksinepass nå, hvis vi ikke kveler det totalitære kontrollsystemet i dets spede begynnelse, så er det vår virkelighet i den aller nærmeste fremtid.

Derfor er vaksinepasset vår frihets Rubicon. Hvis vi krysser den grensen, er det ingen vei tilbake.

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.