Britene lider av en fatal mangel på vilje til å konfrontere islamistisk inspirert ekstremisme, mener Douglas Murray. Nå sist viste fenomenet seg etter drapet på David Amess.

Situasjonen i nabolandet Frankrike er helt annerledes, hevder Murray.

If a politician in France had been butchered by a Muslim of Somali descent, the French media and political class would have gone through a cycle of debate about the ideology that propelled the killer.

Men slik er det ikke i Storbritannia, som har en lang historie med å feie forbrytelser under teppet for å unngå anklager om rasisme. Dette viste seg på en grotesk måte i den såkalte grooming-skandalen, hvor titusenvis av sårbare, unge britiske jenter ble voldtatt på et industrielt nivå. Men siden gjerningsmennene nesten utelukkende var pakistanske muslimer, fikk overgrepene pågå i årevis, uten at politi eller sosialvesen grep inn.

Etter drapet på Amess ble det kjent at den somaliske drapsmannen Ali Harbi Ali hadde vært en del av britenes Prevent-program, et program som ikke ser ut til å være i stand til å forhindre noen ting. Det virker umulig for den politiske plapreklassen å erkjenne den mest sannsynlige motivasjonen for forbrytelser utført av islamister, mener Murray.

From the immediate aftermath of the murder politicians talked of the killing almost as though Sir David had died of natural causes. Sadiq Khan, among other senior politicians, tweeted his sorrow that Sir David had ‘passed away’.

Det er verdt å merke seg at da George Floyd døde i politiets varetekt, beskrev Khan dette som et brutalt drap. Men de 17 knivstikkene Amess ble utsatt for, nevnes ikke, det er som om han sovnet inn i sin egen seng.

Reaksjonsmønsteret etter terroren i Kongsberg følger noenlunde det samme mønsteret. Islam må for enhver pris ikke tilgrises med noe ansvar for tragedien.

Les også: Terror, islam og den ubehagelige dobbeltstandarden

When the Commons met on Monday to commemorate Sir David, it was once again as though a colleague had merely died uncommonly suddenly and unnaturally early.

Compare this with the aftermath of the killing of Jo Cox in 2016 when the entire pro-Brexit movement seemed for a moment to be in the spotlight as anything from inspiration to actual co-conspirators.

Britene ser ut til å mene at sosiale medier forårsaket Amess’ død. Men det var ikke Twitter eller Facebook som tok livet av Amess. Det var en «selvradikalisert» somalisk muslim og 17 knivstikk.

Les også: Britene gir sosiale medier skylden for drapet på Amess

Argumenter om at alle er uskyldige inntil det motsatte er bevist, og at man ikke skal spekulere før dommen er falt, gjelder ikke for alle saker, skriver Murray. Spekulasjonene etter drapet på Jo Cox kom umiddelbart.

Men da en Allahu Akhbar-ropende libysk migrant slaktet tre homofile menn i Reading i juni 2020, skulle man lydig vente til dommen. Men rettssaken er ferdig, og drapsmannen Saadallah fikk sin dom. Allikevel ble det ingen offentlig diskusjon om hans status som migrant.

People talked about the importance of coming together and demanded that the government stop such attacks from happening in the future. But because Britain never does get down to the details, there is no reason to think that this problem will go away.

Rapporter produseres om hvordan britene skal takle ekstremisme. Disse rapportene fordømmes rutinemessig av muslimske interesseorganisasjoner og ender opp som støvsamlere i offentlige arkiver.

Les også: Douglas Murray:  – Joe Biden er uegnet som president

Prevent-programmet er et lysende eksempel på britenes manglende vilje til å gripe problemene ved roten, mener Murray.

The Prevent programme was set up by Tony Blair’s government in the aftermath of the London suicide bombings in 2005. Its aim was to tackle Islamic radicalism in the UK.

Programmet ble umiddelbart og forutsigbart angrepet. Det var krenkende å sette søkelyset på muslimer og islam, ble det hevdet fra det muslimske miljøet.

Many of them spent the ensuing years simply lying about the programme. In particular they performed the self-pitying trick of complaining that Prevent ‘targeted’ or ‘singled out’ British Muslims as a security threat.

Dermed spredte Prevent sitt nedslagsfelt. Alle former for ekstremisme skulle likebehandles. Man fryktet terror utført av «incels» like sterkt som islamsk motivert terror, selv om virkeligheten ikke innbyr til en slik likebehandling.

Prevent endte opp som et byråkratisk monster. Ingen ser ut til å vite hvor mange som jobber i programmet. Men Prevent er nøye med å ikke peke på islamisme som en vesentlig motivator for ekstremisme.

Dermed ble programmet vannet ut, og endte opp som en slags politisk korrekt homeopatisk øvelse, uten annen effekt enn ren placebo.

Man fokuserer moteriktig på vold mot kvinner og jenter, eller på stemmer som er kritiske til migrasjonspolitikken, dét er lettere å snakke om enn islamistisk ekstremisme.

Men dette endrer ikke på det faktum at islamistisk ekstremisme er den formen for ekstremisme som uten sammenligning utgjør den største trusselen for britenes sikkerhet.

The predominance of Islamic radicals in the Channel programme confirms this. But Prevent remains unbothered by the mission-creep that has defined it in recent years. And that has consequences.

Etter så å si alle islamistiske terrorangrep viser det seg at gjerningspersonene allerede var kjent for Prevent. Men dette programmet forhindrer ingenting.

Et åpent samfunn kan ikke forhindre alle terrorangrep uten å gripe for kraftig inn i innbyggernes frihet. Men en viss ærlighet burde man kunne forvente, avslutter Murray.

But we owe it to Sir David’s memory and the memory of the victims in the past, as well as those to come, to try not to divert ourselves. And trust ourselves as a country to have discussions that we are long past needing to have.

Britain’s fatal unwillingness to confront Islamic extremism 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂