For litt over en uke siden bestemte en norsk konvertitt seg for at det var en fin dag for å gå på jakt med pil og bue. I tillegg tok han med seg et «stikkvåpen», hva nå dette betyr. Et stikkvåpen ble også banen til den britiske politikeren David Amess kort tid etter. Men de største synderne er allikevel oss som lider av islamofobi.

Drapene ligner ikke helt på hverandre. Den norske drapsmannen fremstår som en taper, en forvirret sjel som muligens har psykiske problemer, som ikke fikk til livet, og kanskje fant trøst i det islamske verdensbildet. Men på den andre siden av Nordsjøen var det en diplomatsønn, en privilegert og glad gutt, som bare måtte drepe, med et skinnende smil om munnen.

Dette har vi sett før: Han var jo en så flott gutt, sier venner og bekjente, etter at en godt integrert muslim fanges av blodtåka. Han var heller ikke spesielt religiøs, mumles det. Han drakk øl! Han levde som en brite/franskmann/tysker. Han var akkurat som oss!

Men hvor mange av oss finner egentlig ut at en machete og litt halshugging er en grei plan for helgen? Hvor mange ekte nordmenn møter sine venner og blir enige om at dagen i dag er en perfekt dag for litt gjengvoldtekt, muligens krydret med litt terror?

Det handler om sosiale forestillinger som ikke lar seg utjevne av sosiale overføringer. Disse voldelige folkene er rikere enn jeg var i min oppvekst. Men jeg drepte ingen, jeg voldtok ingen, selv om jeg vokste opp i et rimelig tøft område hvor nesten alle storebrødrene til mine venner var narkomane.

En singel mor gjorde så godt hun kunne for meg og mine to søstre. Hjelpen hun fikk av frivillige fotballtrenere, var uvurderlig. Tor Bjarmann bygde opp Elkjøp til en milliardbedrift, og brukte absolutt all sin fritid på å trene oss opp i både fotball og livet. Han ble min farsfigur, han ble redningen for meg etter mine foreldres skilsmisse. Uten at dette er en anklage mot mine foreldre, de gjorde det beste ut av en vanskelig situasjon, og det er jeg evig takknemlig for.

Hva gjør foreldrene til disse islamistene? De sutrer over at de får for lite. Men de gir ingenting. Som den somaliske moren med en sønn på mitt gamle fotballag Strømmen, som syns det var uhørt at hun ikke bare slapp unna å betale kontingent, men ble avkrevd dugnad! Hun fikk en hel artikkel i Romerikes Blad. Det fikk meg til å forstå hvorfor fotballklubben i mitt hjerte har forfalt.

Foreldre, spesielt mødre, bør få opplæring i hvordan de bør oppdra barna sine slik at disse ikke blir umoralske tyranner på fotballbanen, konkluderte en studie i 2016. Dårlig sportsånd må bekjempes tidlig, for moral og doping henger sammen, hevdet en artikkel i Forskning.no.

Spillere som ikke lar seg stoppe av verken skrevne eller uskrevne regler. Spillere som i kampens hete blir motbydelige – verbalt eller fysisk. Kort sagt: Spillere med haltende moral.

Det er ofte noe de har med hjemmefra, ifølge en ny svensk studie.

Jeg nektet min mor å være tilskuer på mine fotballkamper, etter at hun skrøt av hvor flink jeg var, rett etter en kamp hvor jeg faktisk ikke hadde fått til noen ting. Unger trenger ikke falsk oppmuntring. En gutt på 14 år vet om han har spilt en bra kamp eller om han har vært dårlig.

Men hva er bra? Er det samme regler som gjelder for en ung gutt fra Somalia som for en ung gutt fra Strømmen? Jeg tror ikke det.

For noen år tilbake skrev jeg at det handler om nasjonal kultur kontra multikultur. Multikultur betyr i praksis ingen kultur.

Vår moral sitter i ryggmargen. Selv når vi bryter alle regler, skammer vi oss. Selv en forbryter vet hva som er riktig og galt. Mens det er vanskelig å finne skammen blant monstrene bak grooming, eller hos Ali, som rolig satte seg ned ved siden av Amess mens livsblodet til sistnevnte sakte men sikkert rant ut av ham.

Ondskapen siger inn også hos majoritetsbefolkningen. Historien om voldtekten i USA, på et tog med mange tilskuere som konsentrerte seg om sine mobiltelefoner, rammer som en knyttneve i mellomgulvet.

Har vi mistet all moral? Er vi ikke lenger verdige mennesker? Hvordan kan slikt tilgis?

Vil du løfte en finger hvis det er din datter som blir voldtatt? Vil du bry deg hvis det er din sønn som fornedres? Finnes det fortsatt krigere som er villige til å ta opp kampen mot ondskapen?

Vi må roe oss ned, og ikke la oss ryste av det brutale drapet på parlamentsmedlem David Amess, skriver Brendan O’Neill ironisk i Spiked.

The police’s decision to treat his murder as a potential terrorist incident, with an Islamist motivation, is likely to shake up how the media elites in particular talk about it. Out will go any implacable political anger and the insistence that we search for the cultural and intellectual influences behind this barbaric act. In their place we’ll see demands for calm.

Don’t feel too much fury, we’ll be told. Don’t extrapolate. Don’t blame it on any one faith or ideology. Don’t be Islamophobic.

Mens de liberale mediene gjorde absolutt alt for å skape følelser i befolkningen etter drapet på Jo Cox, skal britene nå ikke føle noen ting. Feil gjerningsmann, feil offer. Ingen høyreekstremist å bruke som pensel for å male fremmedfiendtlighet tynt utover det britiske folket.

‘Don’t look back in anger’ becomes the rallying cry. From the Manchester Arena bombing to the slaughter in London Bridge, Islamist outrages are always followed by a media demand that we don’t politicise them, don’t make them into focal points for national fury or feeling.

Dette har jeg skrevet om flere ganger tidligere: Å se en hel stadion nyte sin egen selvgodhet og synge ‘Don’t look back in anger’ mens blodet størknet eller en haug av drepte småjenter er ikke annet enn kvalmende. Hvis ikke drapene på våre døtre er grunn til å føle sinne, hva så? Hvor mye skal vi tåle i den umulige jakten på et multikulturelt paradis?





Det var ingen overraskelse at Ali drepte Amess. Han sto på listen over potensielle drapsmenn.

The Guardian is reporting that the name of the suspect – a 25-year-old Briton with Somali heritage – matches the name of someone referred to Prevent, the government programme that keeps a check on those showing signs of radicalisation.

Prevent er programmet britene stoler på når det gjelder «avradikalisering». Men Prevent virker ute av stand til å forhindre noe som helst. Islamistiske drap og terror anses som naturkatastrofer. Og islam må aldri anklages.

Muslimer kritiserer politiet: – Burde holdt kjeft om at drapsmannen var muslim

Vår kultur har forfalt i sentimentalitet. Virkeligheten og sannheten er uønsket, et hår i suppa. Vi skal gråte våre modige tårer, og selvmedlidenheten er den største dyden. Staten har overtatt familiens rolle. Staten er vår nye Gud.

To see how this overt depoliticisation of Islamist attacks works, just think about the stark difference in the way various violent acts have been discussed and memorialised in Britain in recent years. So when a young white man – pathetic incel Jake Davison – murdered five people in Plymouth in August, it was instantly transformed by the chattering classes into an act of terror that confirmed the poisonous nature of ‘toxic masculinity’ and the problematic role of white men in contemporary society.

Yet when a radical Islamist stabbed to death three gay men in a park in Reading just over a year earlier – in June 2020 – no such extrapolations were made. No furious political discussion took place. That awful act was seen as symbolic of nothing. Maybe the killer was mad?

Som ateist lar jeg meg ikke lure av sånt sludder. Staten er ikke interessert i meg eller mine. Jesus, kanskje. Men Staten? Aldri.

Selv om jeg ikke er religiøs, ser jeg forskjellen på et menneske som ofrer seg for sine medmennesker og en stor, umenneskelig maskin som kun utnytter. Jesus sto for noe, som sannhet og offervilje, uansett om han var Guds sønn eller ei.

Staten har ingen moral. I USA ser vi endestasjonen, en stat som effektivt og ivrig forsøker å ødelegge livet for folket de egentlig skal beskytte. Som spytter på dem som oppholder seg i frontlinjene: Soldater, leger, sykepleiere, alle kan ofres. Og Joe Biden trenger ikke å skjule sin ondskap bak en maske. Jen Psaki latterliggjør dem som klager over en forverret livssituasjon. De må lære seg å forvente mindre!

Noen ganger føler man på motløsheten. Men i motløsheten finnes det også en spire av mot. Dette må vi gripe tak i, for våre barn, for vår nasjonale fremtid. Som Liverpool viste oss i 2005: Situasjonen er aldri helt håpløs. Mirakler kan skje hvis man ikke gir opp for tidlig. På min egen fødselsdag oppsto miraklet igjen, i 2019, da Barcelona ledet 3-0 etter første kamp på Camp Nou. Håpløst? Nei! You’ll Never Walk Alone.

Sisyfos trillet stenen opp skråningen, gang etter gang, og ga aldri opp.
Kan vi være som Sisyfos?

Spiked: Can we now have an honest discussion about Islamist terrorism?

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂