Smilet forsvant for SV-leder Audun Lysbakken. Foto: Terje Pedersen / NTB

SVs exit forteller om et brutalt møte med virkeligheten. Resultatet omtales som et realt mageplask for partiet. Nå venter trøstesløse år på sidelinjen, selv om Lysbakken prøver å bagatellisere det som er et nokså surt nederlag.

Det ble onsdag klart at SV sier takk og farvel til forhandlingene om regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Her var det antagelig tilnærmet null å hente for et stadig mer sosialistisk og klimaekstremt SV, et parti som hele tiden skjeler til sine konkurrenter i Rødt og MDG.

Samtidig forlater partiet også det som utvilsom har vært en drøm for mange i SV, nemlig å være med og styre landet fra regjeringsposisjon.

Nå er SV-leder Lysbakken raskt på banen med å bagatellisere hva dette innebærer, og forsikrer om at man i stedet skal spille en aktiv rolle i opposisjon.

– Vi blir ikke et støtteparti for regjeringen. Vi blir et opposisjonsparti, sa han ifølge NTB, og prøver å fremstå optimistisk.

Men alle vet at det som nå venter for SV, er noe helt annet enn å styre et antall egne departementer, og delta i utforming av landets statsbudsjett. Den politiske innflytelsen kan ikke sammenlignes.

Nå blir det i stedet fire nye år som jamrende og kritiserende deltaker fra sidelinjen, der man i hovedsak ikke kan bidra med så mye annet enn å forsøke å endre eller stanse det andre beslutter. Dette er for øvrig en rolle SV har hatt i det meste av sitt politiske liv.

Det var på forhånd ventet at det skulle bli tøffe forhandlinger, spesielt for «minstemann» i laget, SV. Partiets standpunkter om olje, klima, rovdyrpolitikk og innvandring var i utgangspunktet på klar kollisjonskurs med Senterpartiet, og til dels også med Arbeiderpartiet. SV er et fløyparti, de to andre hører mer eller mindre til i sentrum.

Muligens kan noen i SV ha hatt overdrevne forventninger til hva som kunne oppnås. Men de kom raskt ned på jorden i møtet med spesielt Sp.

Nettopp Senterpartiet er kjent for å være harde i sine krav, partiet fremstår på mange måter som en fagbevegelse for landbruket og distriktene. Da ligger det i kortene at det ikke gis ved dørene, og avstandene til SVs stadig mer røde og ekstrem-grønne hjertesaker ble milelang. Ild og vann kan bare ikke fungere sammen.

Spesielt er tonen uforsonlig i forhold til den sterke Sp-fløyen som ledes at den moderate og faktisk mer borgerlig orienterte Ola Borten Moe.

SVs situasjon ble ikke bedre av at man hele tiden må ha sin stadig mer hissige «konkurrent» Rødt på ytre venstrefløy i tankene. I så måte har SV forsvinnende lite å gå på overfor Sp, det kunne ført til ytterligere velgervandring nettopp til Rødt, eventuelt også til det temmelig rabiate MDG.

Regjeringsforhandlingene mellom de tre var trolig dødfødte fra starten av. Mye i Audun Lysbakkens tilnærming på forhånd kunne tyde på at han var smertelig klar over at akkurat det, og at hele forhandlingsshowet ble kjørt mest for syns skyld. Skuffelsen er nok uansett stor, ikke minst videre innover og nedover i partiet.

Ikke uventet møtes denne smellen for de rødgrønne forhandlingene med en viss skadefryd i borgerlig leir. Venstre-leder Guri Melby oppsummerer i følge VG det hele på en temmelig bitende måte:

– Det er et mageplask for SV og partiene som søkte dette samarbeidet.

Les også:

TV 2: Støre har innkalt sentralstyret i Ap til møte

 

Vi trenger DIN støtte! Gi et bidrag til Document i dag:

Høst er lesetid: Bestill årets boknyhet, full av sjokkerende avsløringer:

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

Bestill også:

Kjøp bokpakke med «Hypermoral» og «Politisk kitsch» av Alexander Grau her!

Kjøp Asle Tojes siste bok her!

Bli medlem, og få tilgang til alt vårt stoff straks det publiseres:

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂