Da jeg i 1969 var med å planlegge Mardøla-aksjonen for å redde den berømte fossen med samme navn, så var det ut fra tanken om at sivil ulydighet kunne være en fruktbar fremgangsmåte. Aksjonen var i regi av Samarbeidsgruppen for natur og miljøvern (SNM) og ble gjennomført året etter. Det var første gang en slik aksjon med et slikt formål var gjennomført her i landet og den vakte stor medieoppmerksomhet i inn- og utland.

SNM bestod av en liten gruppe på 10-12 personer med høyst forskjellig bakgrunn og alder, noen var profesjonelle fjellklatrere, andre forretningsmenn, et par filosofistudenter, mens lederen, Sigmund Kvaløy var ansatt på filosofisk institutt på Blindern. For Kvaløy og enkelte andre i gruppa ga økologien/økosofien en viktig overbygning og begrunnelse for SNMs engasjement og langsiktige målsetninger. Det var et perspektiv som stadig ble drøftet i gruppa og flere var kritisk til at økosofiens naturtenkning skulle angi målestokken for hvordan klodens natur og sivilisasjon skulle styres.

Det sto ganske klart for meg den gangen at økosofiens naturtenkning bar i seg en regressiv og reaksjonær impuls. Og om denne filosofien på et eller annet tidspunkt ble implementert i norsk politisk teori og praksis, så ville det få fatale følger for folkestyret. Med Miljøpartiet de Grønne i kampmodus ser vi nå klare tegn til en slik regressiv politisk tenkning. På grunn av klimakrisen og den globale oppvarmingen haster det med radikale tiltak som kan redde menneskeheten og kloden mot undergang. Om ikke politikerne tar noen raske grep innen 2025 er det for sent.

I dette korte tidsperspektivet er det selvsagt ikke politisk mulig å snu utviklingen. Selv om vi her i landet skrur utslippene ned til null i løpet av 4 år, monner det minimalt på verdensbasis. Hvilket innebærer at den globale forurensingen går sin skjeve gang også i Norge og for norske natur- og miljøvernere. Det hjelper da heller ikke det spøtt om de radikaliserer sine aksjoner rundt omkring i landet. De store folkerike og industrialiserte statene i Asia og ellers totalitære araberland, har heller ingen planer om å dempe klimakrisen.

Vi har altså en tidsfrist på bare 4 år, noe som tilsier at klimaaksjonistene har hastverk og behov for raske politiske endringer, men de demokratiske maktinstitusjonene i vårt samfunn ser ikke alvoret og lar seg ikke påvirke. Representanter for Extinction Rebellion er frustrerte og antyder at demokratiet ikke fungerer lenger. Tradisjonell politisk styring har ikke adekvate redskaper som kan stanse klimakrisen. Da er det nærliggende å tenke i andre politiske løsninger, hva nå det skal bety?

Høyst sannsynlig betyr det at aksjonistene går mer radikalt til verks, ikke bare med sivil ulydighet innenfor demokratiske rammer, men også med ekstreme angrep på oljeinstallasjoner og landbasert oljeindustri. Den økosofiske naturtenkningen beveger seg følgeriktig over i økofascisme og antidemokrati. Det er nok ikke helt uten grunn at PST holder denne utviklingen under oppsyn. I lys av klimakrisen og dens undergangsvisjoner kan det fort oppstå ekstreme terrorhandlinger som skal redde kloden.

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂