Man skulle kanskje tiltro den menneskelige natur stabilitet nok til at våre emosjonelle manifestasjoner – hvordan vi reagerer følelsesmessig på møter med andre og på ulike hendelser – fremstår som selvsagt gjenkjennelige over tid. Enten responsen formidles verbalt eller ordløst, er det likevel åpenbart at så bare delvis er tilfellet, hvilket sier noe viktig om rollen følelser, og kommunikasjonen av dem til omverdenen, spiller i dagens samfunn. For å sette saken i rett perspektiv, er det nødvendig å sammenligne typiske emosjonsidealer historisk.
Man kunne selvfølgelig ha begynt så langt tilbake som kilder går, kanskje til den berømmelige «Arilds tid», hvem og når nå dét var, men jeg nøyer meg med å finne fotfeste hos Henrik Ibsen; bedre utgangspunkt eksisterer ikke for vurderinger av nordmanns vis. I «Kjærlighedens komedie» (boken kom i 1863, mens stykket ble satt opp første gang på Christiania Theater ti år senere; det ble ingen utpreget suksess) sier en oppgitt herre følgende: «— jeg hader at gå omkring med frækt udringet sjæl, lig godtfolks kærlighed i alle gader, at gå omkring med blottet hjertevarme, som unge kvinder går med nøgne arme!» Det er åpenbart at demonstrativ følsomhet ikke stod høyt i kurs hos n’Henrik, i alle fall ikke slik jeg leser ham og kjenner det norske og europeiske samfunnet fra utover 1800-tallet og under det påfølgende, tjuende århundre. Hvordan har så utviklingen siden vært, inn i nåtiden?
Typisk er en stadig mer eksplisitt og økende emosjonalitet i alle sammenhenger. Ikke minst i språket er dette merkbart, og språk og adferd går som kjent hånd i hånd. En uttrykksmåte som er blitt mer og mer vanlig og særlig ofte høres fra unge kvinners munn, lyder: «Jeg føler at». Deretter følger en eller annen for øvrig helt grei påstand om hva vedkommende oppfatter eller mener er tilfellet. Jeg har ingen statistikk å vise til i sakens anledning, men mener bestemt (ikke føler!) at samme språklige vending ikke ble vanlig brukt i tidligere tider, da man i alle fall offentlig søkte å begrunne sine meninger og/eller konklusjoner i erfaringer, vurderinger og tenkning omkring den aktuelle problematikken, kort sagt mer i logikk enn emosjoner. Skiftet er ytterst informativt.
Ikke bare er det nå akseptabelt å gå omkring med «frækt udringet sjæl», det forventes bent frem. Hvis ikke, fremstår man i beste fall som «kaldklok», en som ikke lever i pakt med tilværelsens dionysiske dimensjon. Verre anklage kan knapt rettes mot noen, da er man virkelig utenfor på alle viktige måter. La oss ta for oss et par områder der det nye adferdskravet gjør seg gjeldende.
Dagens ledende politikere er langt mer opptatt av å formidle hva de føler enn hva de ønsker å få gjort. Særlig tydelig er dette når noe fælt og trist har skjedd, og samfunnstoppen beflitter seg på å markere at han eller hun (oftest det siste, skjønt det er ikke til å stikke under stol at kjerringer finnes av minst to kjønn, og de mannlige er slett ikke alltid de beste) nærer de for anledningen rette følelsene. Man er rystet, dypt fortvilt og lignende over det passerte – kanskje en ulykke eller en kriminell handling, eventuelt én med politisk tilsnitt, eksempelvis en terrorhandling – og spesielt over at menneskeliv er gått tapt. Greit nok og vel og bra, selvsagt er også politikeren lei seg, det skulle bare mangle, men er virkelig informasjon om vedkommende leders emosjonelle respons det som bør og skal oppta nasjonen i nødens stund? Er det ikke sjefens respons, i handling, som er viktigst, ikke hvor fortvilt eller nedstemt han/hun er?
Du kan gjerne innvende at følelser er fint og at samfunnet for all del må tillate også dem med fine titler å reagere emosjonelt, men man kommer ikke vekk fra at det faktisk ikke dette som står i arbeidsinstruksen og som de mottar lønn for: Folket er i krisesituasjoner avhengig av sjefer som holder hodet kaldt og responderer rasjonelt og adekvat på «utfordringer» av det ene eller andre slaget, ikke «gråtekoner» som ikke er til å skjelne fra lidende privatpersoner! Lyder dette for krast, kanskje som et overmaskulint krav fra en forgangen tid? Kanskje, men virkelighetens eksistensielle kjerne forblir uendret: Når det brenner på dass, som det så vakkert heter på godt norsk folkemål, så må de foresatte evne å tenke klart og gjøre de rette tingene. Ellers går det galt, ofte fryktelig galt. Også vårt påståtte annerledesland har opplevd slikt i ikke altfor fjern historie; det mest berømte eksempelet er regjeringsmedlemmenes hodeløse opptreden før, under og etter 9. april 1940. I hvert fall noen i politiske maktstillinger må til enhver tid evne å holde liv i den kollektive hukommelse som, blant mye annet, hjelper oss å prioritere mellom private og offentlige responsmønstre.
Hva forventes det i dag av en person som angripes offentlig, for eksempel fordi han har sagt noe som oppfattes som sleivete, noe som altså ikke ligger nært midten av «meningskorridoren» samtidens nordmenn forventes å holde seg innenfor hvis de ikke skal fremstå som ufølsomme eller bent frem fornærmende overfor dem i toppen av krenkelseshierarkiet? Jo, da skal man «legge seg flat» og «si unnskyld» så inderlig man kan, helt uavhengig av om det virkelig finnes noe ordentlig å unnskylde eller ikke. Gjør man dette, kan det hende at man tas inn i varmen igjen, men i motsatt fall risikerer man tjære og fjær, steile og hjul eller andre plagsomheter. Hans Geelmuyden illustrerte nylig hvor kvikt man må være ute med selvkritikk og bønn om tilgivelse dersom man står i fare for å falle i unåde; man kan rett og slett ikke bøye seg til jorden for raskt eller for dypt i slike situasjoner, noe de «politisk flinke» da også lærer fortere enn svint.
Denne bisarre tilbøyeligheten til å skulle unnskylde seg og be om tilgivelse for tvers igjennom fiktive ugjerninger eller fornærmelser, så vi helt nylig markert også på organisasjonsnivå i forbindelse med 10-årsmarkeringen av Behring Breiviks massedrap på Utøya. Morderens handlinger var åpenbart forferdelige, hvilket det har vært nærmest komplett enighet om både i tiden umiddelbart etterpå og senere; om dette kan ingen være i tvil som har fulgt vanlig norsk samfunnsdebatt under samme tidsrom. Plutselig kom AUF nå i vår likevel frem med en klage over at «man hadde snakket for lite» om myrderiene som skjedde der ute i Tyrifjorden, at begivenheten på underlig vis nærmest var blitt fortiet og at ungdomsfylkingen følgelig stort sett alene hadde måtte ta hånd om ettervirkningene av det grusomme, uten adekvat støtte fra resten av det norske samfunnet.
Mye rart har jeg opplevd, og en hel del av det har vært overraskende, men denne vinklingen så jeg virkelig ikke komme. Ble det ikke snakket og skrevet voldsomme mengder tekst med fordømmelser, meninger og analyser av massedrapene, kanskje, i dag etter uke etter måned etter år under tiden som er gått siden forbrytelsen fant sted? Det er mulig at AUF selv ikke synes dette likevel var nok – en slik klage får man bare ta til etterretning –, men lite i noen slags objektiv betydning har det bestemt ikke vært; den som vil og holder på med slike analyser, kan helt sikkert sette datamaskiner i sving og få store og harde tall som mål for dekningen.
Hva skjedde likevel som respons på AUFs klage? Jo, de andre politiske ungdomsorganisasjonene, med Unge Venstre i spissen, begynte å unnskylde seg overfor ungsosialistene for at reaksjonen hadde vært for sparsommelig! Man skulle nesten tro at det politiske etablissementet hadde gått helt fra vettet i sin selvpiskende higen etter å spille unnskyld-og-tilgivelsesspillet.
La meg være tydelig: Det må nå snart bli slutt på denne voldsomme trangen til å posere moralsk, til å «blotte sit hjerte og sine arme» på ekshibisjonistisk vis. Det finnes flere sider ved aktiviteten som i beste fall er kontraproduktiv, men dessuten fremstår slik hypermoralisme som et tegn på nettopp det motsatte av hva den foregir å være. «Humble bragging» – jeg har sett ordet «blygskryting» brukt på norsk og synes det lyder som en fortreffelig oversettelse – er hva dette er, og slikt er hverken fint å se på eller lytte til. Vi nordmenn har mange nok uvaner fra før, om vi ikke skal begynne med dette også.
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
