Kommentar

Bildet: Nye tider. Bildet er ikke fra Lahore eller Islamabad, de gjelder ikke protester mot danske karikaturer. Det er muslimer i California som etter fredagsbønnen demonstrerer mot Amerikas nye president. No Wall, No Ban. Stedet er Islamic Center of Southern California i Los Angeles. Slike sentre er som regel bygget for penger fra Saudi-Arabia,  Qatar eller tilsvarende. Diasporaen blir brohoder for ekspansjon. Foto:Kevork Djansezian/Reuters/Scanpix. 

 

Egentlig er jeg inderlig lei av å skrive om norske journalisters manglende vilje og evne til å etterleve medienes fjerde statsmakt-rolle som overvåkere av samfunnseliten, men innsettelsen av Donald Trump som USAs 45te president har medført en tilnærmet intellektuell unntakstilstand som skriker etter kritiske kommentarer. Da blir det nærmest borgerplikt-aktig å trå til som best man kan. Det følgende skal sees som min skarve skjerv for å stette balanseringsbehovet.

Det kan være rimelig å ta utgangspunkt i en ofte luftet mediefrykt før det amerikanske valget, at herr Trumps mange ufjelge tilhengere kanskje ikke ville akseptere nederlaget når den tid kom, men i stedet gripe til ikke-demokratiske virkemidler for å få sin vilje igjennom, kanskje til og med opptre voldsomt. Så skjedde det utenkelige: Clinton vant ikke, det gjorde Trump, og verdensbildet gikk mer eller mindre i knas for store deler av de kontinuerlig plaprende klasser hvortil journalister og såkalte kjendiser så avgjort hører. Det tok sin tid før de klarte å fote seg igjen iallfall sånn noenlunde, og for mange på begge sider av Atlanteren er limbo-følelsen åpenbart ennå ikke over. Hvordan reagerte de på å bli truffet av den nye virkeligheten?

Først og fremst ved å fortsette, endog forsterke, håningen av Trump og hans familie, regjering, rådgivere og støttespillere. Ikke ens forsøk ble gjort på å legge bånd på seg, virker det som, de skuffede har tømt ut sin forakt, forbitrelse og påståtte frykt på måter man knapt skulle tro mennesker med selvrespekt ville tillate seg. La oss se på noen få eksempler på reaksjonene som møtte maktovertagelsen, skiftet som altså gikk i stikk motsatt retning av det man anså som naturlig og nødvendig i henhold til naturens og samfunnets lover.

Delvis var det igjen kampen om Den Offentlige Sannheten som blusset opp; den gir jo billett til «the moral high ground» som alle vil beherske. Etter en overgangstid med uryddig krangel om tilskuertallet ved Trumps respektive Obamas innsettelsesseremonier, var det bruken av såkalte «alternative facts» som kom i fokus. Kellyanne Conway, en av Trumps nærmeste under valgkampen, brukte ordene om noe den nyutnevnte presidenten hadde sagt, og dermed tok det fyr. I stedet for å tolke utsagnet med et minimum av velvilje – at enhver begivenhet faktisk har flere fakta knyttet til seg, beskrivende ulike sider ved begivenheten eller virkeligheten – så smelte man til: «alternative facts» var Trump-speak for løgner! Oppglødd av konklusjonen fant man det til og med for godt å hente frem Orwells 1984-dystopi for å illustrere den «nye» typen systematisk uærlighet fra myndighetenes side. Akkurat dén så jeg ikke komme, må jeg innrømme, men kanskje klarte journalistene derved å illustrere situasjonens Orwell-preg bedre enn de selv var seg det bevisst. Når journalister og tapende politikere fremstår som de aller høyeste og mørkeste offentlige forsvarerne for sannhetens moralske kvalitet, så aner man ugler i mosen.

Uansett kvaler over hva som er sant eller ikke, har i alle fall mediene fortsatt ufortrødent med to separate sett adjektiver for «våres kara» og «de andre,» selv nå måneder etter at «den andre» – man kan vel like godt ta skrittet helt ut og kalle ham «hinmannen» – vant «fair and square» ved de amerikanske valgurnene. Trump og hans menn og kvinner omtales konsekvent som «omstridte,» «kontroversielle,» «populistiske» og lignende, aldri benyttes hyggeligere eller bent frem lødige betegnelser som «folkelig opprør,» «grasrotbevegelse» eller «motkultur» slik også signaturen Aubor presist påpekte i en replikk til Rustads artikkel «Krigen mot Trump – en krig mot lesernes intelligens?». De positivt ladete ordene spares til protester målbåret av venstreaktivister i USA og Europa, eventuelt til enda mer voldelige grupperingers kamp mot det bestående under fjernere himmelstrøk.

Deler av protestene mot Trumps innsettelse i presidentembetet har vært av det typisk venstrerølpete bråke-og-ødelegge slaget som man kjenner fra mange tiår tilbake; delvis maskerte ungdommer som kaller seg antifascister eller anarkister eller hva det måtte være, får et adrenalinkick av å skandere slagord mens de kaster stein på «klassepurken» og knuser ruter på biler og forretninger. Jeg har ikke hørt et kløyva fordømmende ord i norske aviser og etermedier om adferden, intet om at også venstresiden plikter å se til at maktskiftet etter et korrekt avholdt valg skjer verdig og fredelig slik at ikke selve det demokratiske systemet settes i fare. Bare når uomtvistelig individ-rettet voldsbruk forekommer, mumles det pliktskyldigst en avstandstagen, men uten reell empati med offeret. Snarere ser man ut til å godte og glede seg: «Se, hvordan folket tar et oppgjør med rasisten, populisten, kvinneforakteren!» lyder det underliggende hovedbudskapet fra de rettenkende journalistene. Viktigst er å få frem det moralsk berettigede i «ingen rasister på våre gater»-vrælet og de derpå følgende handlingene. Skulle det gå med noen egg når de sinte unge lager omelett, vises overbærenhet så langt man kan. Dagbladets overskrift da en hettekledd ung herre slo en meningsmotstander i hodet uten forvarsel, «Skapte overskrifter for nazihilsen og hyllest av Trump. Her blir han slått ned,» var typisk i så måte. Venstrevold er riktig flotte saker, virker det som, for av den blir man ikke selv rammet. Hadde det derimot vært Trump-supportere eller andre på høyresiden som hadde tatt til gatene og opptrådt voldelig, så ville retorikken garantert blitt annerledes.

Skjønt stort sett nøyer man seg som alt antydet med rutinemessig håning og latterliggjøring av individene man ikke liker – det kan være spit rettet mot Trumps og Wilders blonde hår, for eksempel, eller mot Trump-kvinnenes velstriglete utseende og rette neser, altså medsøstres kroppskarakteristika som i dette spesielle tilfellet tydeligvis får lov å kritiseres siden det skjer som ledd i «den gode strid.» Enkelte ganger glipper det likevel fullstendig for den rasende som da en celebritet i underholdningsindustrien fant det for godt å angripe verbalt presidentens tiårige sønn på det mest ufyselige. Da måtte kjendisen unnskylde og gjøre tilbaketog, men selv i fortellingen av dette klarte man å formulere overskrifter (tittelen endret seg over tid, for øvrig, trolig etter hvert som publikumsresponsen gjorde det nødvendig å legge distanse til skamløsheten) som ikke fullt ut favnet «satireforfatterens» svinaktige oppførsel. Hun hadde forløpt seg, men…

Standard er imidlertid den mer smålåtne mediekampen, de daglige dryppene i riksdekkende medier der systematisk skjevrapportering tilhører dagens orden. Dette burde enhver kunne se som ikke er forblindet, men enn så lenge er det bare få som reagerer. Følgende to bittersøte episoder, en norsk og TV2-merket, den andre svensk og i regi av SVT, illustrerer fenomenet.

Kvinneprotestene mot Trump etter valgseieren var naturligvis «gefundenes Fressen» for skandinaviske journalister og ble dekket ekstensivt. Et feminismesymbol i demonstrasjonene var rosafargete luer, visstnok som tegn på en «pussy grabs back»-respons på Trumps riktig dumme kjønnsspråk for noen år tilbake. TV2s Sonja Skeistrand Sunde «rose to the occasion» da hun rapporterte fra Women’s March i Washington ikledd stilig rosa kåpe matchende protestantenes hodeplagg i perfekt harmoni med den velorkestrerte agendajournalistikken kanalen nå er full av. Andre ganger er budskapet mer plumpt formulert, som i overskriften «Sjokkert over Trump: – Vi lever i et mareritt» på TV2s hjemmeside tirsdag morgen. Det er fint å se at kanalen så ubludt anliter rap-artister og andre kjendiser som etisk-politiske sannhetsvitner, da blir refleksjonsnivået derstedes tydelig. Jeg skylder i sammenhengen å påpeke at NRK slett ikke er bedre selv om de fremtrer som noe mindre markskrikerske; slike er hovedmedia flertallet av det norske folk henter sin informasjon fra.

Et bidrag fra brødrefolket øst for Kjølen må vi unne oss til slutt, for de er jo blant de flinkeste og ivrigste hva medieetikk angår. SVTs journalist Peter Rawet leverte et ytterst pinlig forsøk på å påtvinge en kvinnelig amerikansk Trump-tilhenger sin svenske virkelighetsforståelse under et intervju. Det beste man kan si om mannen er at han lot innhold og form gå opp i en høyere enhet. Den oppgitte kvinnens siste ord til Rawets insisteringer var et vantro «ok?» Enda mer på sin plass hadde kanskje vært «whatever,» men trolig var hun for høflig til å sette en slik språklig prikk over journalistaktivistens masende «i».

Uttrykket «forlat dem, for de vet ikke hva de gjør» inneholder tung etisk klokskap, men jeg har vanskeligheter med å se at det kan appliseres på vår skandinaviske samtid. De anklager andre for å spre hat og usannheter, de selvtilfredse avis- og eterjournalistene i hovedstrømsmedia, men er fullstendig blinde for at de selv er hovedaktørene i nettopp samme aktivitet. Det blir vel slik når man gjennom år går rundt med en stor, rød bjelke i øyet. De er det som skaper skiller i folket, ikke dissidentene som sier fra om at utviklingen er gått over styr, journalistene henger ut grupper av mennesker med sin hånfullhet og de er det som svekker samfunnets motstandskraft mot truende farer. Det er godt mulig at de ikke selv innser konsekvensene av egen virksomhet, men det får nå være grenser for å unnskylde noe eller noen ved å prosedere på bevisstløshet i gjerningsøyeblikket. I de voksnes verden teller konsekvensene av handlinger mer enn hensikten; det er ikke alt og alle som har bøyet seg for emokratiske maktprinsipper ennå.

Man kunne innvende at også journalister må få lov til å drive selvskading hvis det er det de så gjerne vil, de er tross alt voksne mennesker i alle fall i kronologisk betydning. Til dette er å si at de ikke skader kun seg selv, men hele samfunnet; da blir ikke kampanjejournalistikken noen privatsak lenger. Dessuten gjør de det ikke for egne penger, men i stor utstrekning for fellesskapets tvanginndrevne midler. Da blir deres enøydhet ikke like lett å trekke på skuldrene av. Det er trist at de har misbrukt folks tillit så til de grader, men så har skjedd.

Ikke skal jeg gråte når konkursene rades opp, etter at tilsiget av skattekroner inn i redaksjonene omsider stenges av. Før eller siden kommer det til å skje. Det kan bli mange oppsigelser fremover både på Marienlyst, i TV2-huset og i avisredaksjonene i Nydalen, Akersgata og andre steder. Lykke på reisen er alt jeg kan si til dem, for de har selv redt sengen de skal ligge i.

Les også

Verden blir aldri den samme -
Selvtekt ovenfra -
Var det SÅ ille? -
Misnøye, handling, håp -
En ny rolle for NATO? -

Les også