Kinas president Xi Jinping og andre delegater på Folkekongressen i Beijing synger den kinesiske nasjonalsangen 11. mars 2021. Foto: Nicolas Asfouri / AFP / NTB.

Kina gjør seg i våre dager mest bemerket som en bøllete utøver av rå makt, men anstrengelsene Beijing-regimet gjør for å sette landet i et bedre lys, er ikke desto mindre nokså raffinerte.

Da Xi Jinping, den sterkeste lederen Kina har hatt siden Deng Xiaoping, kom til makten for litt over åtte år siden, markerte det også nokså raskt starten på en propaganda­offensiv uten sidestykke i landets historie.

Fremfor ledelsen i det kinesiske kommunist­partiet og regimets journalister understreket Xi Jinping behovet for å «fortelle historien om Kina på en god måte», for på denne måten å utøve «soft power», og ikke bare bli sett på som en skremmende økonomisk koloss.

Undersøkelser av Beijings propaganda-arbeid i Tyskland som avisen Welt am Sonntag har brukt store ressurser og flere journalister på å kartlegge i månedsvis, viser at den kinesiske presidenten åtte år senere kan si seg ganske fornøyd med resultatet.

Denne historien handler om en studine fra Kiel, en tv-produsent fra Rheinland-Pfalz, en tidligere innenriks­minister og om Xi Jinping, den kinesiske statssjefen – personer som ved første blikk ikke har noe til felles.

Men de gjør alle mye for å selge tyskerne Kina som et demokratisk, menneske­vennlig og progressivt land, et attraktivt reisemål og en pålitelig handels­partner. Et bilde av landet hvor folkemordet på uigurene er en avskyelig overdrivelse, og volden mot frihets­forkjempere i Hongkong ikke forekommer.

Det estimeres at Xi Jinping setter av et beløp tilsvarende rundt ti milliarder dollar i året til denne formen for pr-arbeid.

En del av pengene er gått til China Global Television Network (CGTN), som kringkaster tv-programmer internasjonalt på seks forskjellige språk. Men CGTN er ikke som andre i denne bransjen:

Til forskjell fra inter­nasjonale kanaler som BBC World eller Deutsche Welle, har denne tv-stasjonen ingen uavhengig redaksjon, men snarere det kinesiske kommunist­partiet.

Slik kan publikum serveres oppbyggelige bilder fra sykkelturer i Xinjiang, uten de hersens arbeidsleirene.

Noen leser dette spillet bedre enn andre:

Storbritannia trakk tilbake kring­kastings­lisensen i februar. I Tyskland kan CGTN fremdeles ses via Vodafones kabel­nettverk.

I andre tilfeller er det ikke like åpenbart for alle at det rent faktisk handler om propaganda.

Stillbilde: China Info / YouTube.

Medieselskaper fra Kina betaler også medier i andre land for å publisere kinesiske produksjoner. Den Koblenz-baserte tv-stasjonen Deutsches Regionalfernsehen (DRF) har for eksempel en tid sendt kose­programmer med den misvisende tittelen «China Info», der folkedans, vakre landskap og økonomiske suksess­historier fra Kina kringkastes for et tysk publikum i beste sendetid.

Noen ganger blir det politisk likevel: Da korona­pandemien for første gang skjøt fart i mars i fjor, og verden begynte å diskutere om viruset kunne ha lekket fra et kinesisk laboratorium, intervjuet «China Info» en Kina-ekspert som hevdet at det ikke engang fantes belegg for at viruset overhodet kom fra Kina.

Også Norddeutsche Rundfunk (NDR) har kringkastet lignende materiale fra Kina. Der har man imidlertid fått kalde føtter, og sluttet med det i 2019.

Eksemplet er en del av en økende trend, der eksterne aktører tilbyr seg å betale medier for å publisere saker de blir servert – en type henvendelser som Document også mottar hyppig, men aldri besvarer.

Det viser seg at heller ikke store og velrennomerte medie­selskaper er uskyldige, ikke engang Tysklands svar på NTB:

Selv Deutsche Presse-Agentur (DPA), som er stolt av sin nøytralitet, er blitt betalt av det kinesiske nyhetsbyrået Xinhua for å sende ukommenterte, positive rapporter om økonomien i Kina som er oversatt fra kinesisk til tysk, til tyske avis­redaksjoner.

Til dette formålet har byrået satt opp en særskilt kommunikasjons­tjeneste for sine egne DPA-meldinger kalt «Xinhua Silk Road Information Service». I april kunne man for eksempel lese at Kina «bejublet» et investerings­prosjekt i forbindelse med den nye silkeveien.

En talsmann for DPA hevder overfor Welt am Sonntag at dette ikke påvirker byråets uavhengighet. Den får tro det, den som vil.

Hele spekteret av medie­bransjen er berørt. I fjor høst hadde plutselig bokkjeden Thalia uvanlig mange bøker om Kina i sine bokhandler i Berlin. En Kina-kjenner luktet noe muffens, og konfronterte kjeden med saken.

Thalia innrømmet til slutt at kjeden hadde leid ut mange meter med hylleplass til en kinesisk bokhandel som står staten nær.

Denne skjulte fremgangs­måten er effektiv, sier den kjente tyske Kina-eksperten Mareike Ohlberg til Welt am Sonntag. Hun er spesialist på kinesisk propaganda, og har skrevet en bok med tittelen «Die lautlose Eroberung. Wie China westliche Demokratien unterwandert und die Welt neu ordnet» (Den lydløse erobringen. Hvordan Kina infiltrerer vestlige demokratier og gjør om på verdensordenen).

Foruten å prøve å lokke Tyskland med på det såkalte belte- og vei-initiativet, tyr Kina også til pr-byråer for å skape et godt inntrykk av seg selv overfor forretnings­folk, politikere og opinionsledere.

Omfanget er dypt urovekkende:

I Berlin finnes det flere titalls kommunikasjons­byråer som er spesialister på å gjøre kontro­versielle prosjekter attraktive for politiske beslutnings­tagere.

Og hvor mange av dem er det som har sterk nok rygg til å si nei til en fet sjekk fra Beijing?

Påvirkningsbransjen holder sine kundelister hemmelige, men noen gang går det galt lell. I 2020 stormet tysk politi boligen til en tidligere toppdiplomat i EU som var lobbyist for Kina – og samtidig mistenkt for å spionere for Beijing-regimet. Bevisene holdt ikke til en tiltale, men mistanken består.

Welt am Sonntags artikkel er lang som en liten bok, og vi har her kun omtalt en brøkdel, og utelatt alt som handler om de såkalte sosiale medier, der f.eks. en studine fra Tyskland i Kina ender opp som influenser i Beijings favør – med et høyt antall følgere skaffet til veie av regimet. Koordinerte operasjoner på Twitter, Facebook og YouTube hører med til dagens orden.

Tyskerne er ikke så mye mindre påvirkelige enn de var da mannen med barten forførte nasjonen. Menings­målinger viser fra tid til annen at tyskere har større tillit til Kina enn til USA.

Vestlige etterr­etnings­tjenester ville gjøre klokt i å lese artikkelen nøye. Hvor kloke de er, forblir et åpent spørsmål.

Illustrasjon: E.S.A.

Det er ingen vits å spørre seg om Norge er utsatt for lignende manipulasjon fra Kinas side. De har allerede den norske regjeringen i sine egne lommer. Norske medier tar hintet, og unnlater å drive altfor kritisk journalistikk overfor Kina.

Men heller ikke EU har så mye å hamle opp med. Utenrikssjef Josep Borrell sa i mars til EU-parlamentet at unionen ikke har ressursene til å motvirke skjult kinesisk propaganda. Så mye for den innbilte geopolitiske stormakten.

Anonyme tidligere tjeneste­personer i EUs utenriks­tjeneste sier til Welt am Sonntag at det er tilsiktet: Unionen unngår å konfrontere Beijing med regimets propaganda fordi Kina er blitt for viktig økonomisk. Det er lettere å kritisere det økonomisk svakere Russland, som forøvrig har lært kineserne triksene.

Det kan ikke sies for ofte: Dere er overlatt til dere selv, folkens. Det første dere må beskytte, er eget hue. Det blir forsøkt angrepet hver eneste dag.

Kjøp Asle Tojes siste bok her!

Lei av Facebook? Følg oss på MeWe.