En undersøkelse gjennomført av SSB viser at ni av ti nordmenn er positive til norsk bistand. Merkelig nok er det et mindretall som mener at bistanden virker, og kun en tredjedel klarer å nevne et land som Norge gir bistand til. Men utviklingsministeren jubler.

– Dette tolker jeg som virkelig positivt. Ni av ti som støtter bistand, det er nesten absolutt alle. Det som kanskje er aller kjekkest, er å se at det er en del av de unge som ønsker å bidra mer – selv i en pandemi som er krevende for veldig mange, sier utviklingsminister Dag-Inge Ulstein (KrF) til Nettavisen.

– De som mener at vi skal kutte i bistand, er ikke i takt med folket. De er på kollisjonskurs med folket.

I 2020 ga Norge totalt 39,5 milliarder kroner til bistand. Dette er det høyeste beløpet noensinne. For en familie på fire utgjør dette omtrent 30.000 kroner i året netto.

Bård Vegar Solhjell er direktør i Norad, og mener bistand er spesielt viktig nå under pandemien.

Brutale og repressive statar har brukt coronapandemien til å innføre unntakslover som bryt med fundamentale menneskerettar. Styremaktene går til åtak på media og sivilsamfunnet, ofte under dekke av å skulle forsvare landet, eller – som no – beskytte mot korona.

Man kan litt flåsete si at han egentlig beskriver regimet i Norge, som straffer ytringer og tvinger oss til å ta vaksine for å beholde grunnleggende rettigheter. Men det er selvsagt ikke våre myndigheter Solhjell snakker om.

Globale utfordringar har blitt endå meir djuptgripande som ein konsekvens av pandemien. Samstundes har internasjonale pengestraumar endra seg.

Løsningen på globale utfordringer er globalt samarbeid. «The Great Reset». Vi trenger jo ikke eie noe, ikke vårt eget hjem, ikke vårt eget land. Solhjell gjør det lett for oss kritikere:

Mot 2030 skal vi nå berekraftsmåla. Det er heilt utenkeleg å nå dei utan å investere meir i utfordringane dei representerer.

Han skriver også at «samla bistand frå OECD-landa auka med 3,5 prosent i 2020».

Vesten står overfor en historisk krise. Økonomien er elendig, gjelden er skyhøy, seriøse krefter frykter borgerkrig i land som Frankrike, USA og vårt naboland Sverige.

Svaret på problemet er å betale avlat til verden.

Bistanden har synt seg å vere ei robust finansiering, som toler påkjenningar. Det såg vi også under finanskrisa i 2008.

Klart det er en robust finansiering når et nesten samlet storting kjemper om å være mest mulig rause med andres penger.

Men det dukker opp noen spørsmål:

  1. Har man virkelig stilt spørsmålet slik at folk forstår hvor bistanden kommer fra? Er 90 prosent av nordmenn villige til å betale 7500 kroner per person i bistand, for alle i familien, inkludert barna, hvert år?
  2. Hvis 90 prosent er så positive til dette: Hvorfor i all verden er ikke bistand frivillig?

Kunnskapsnivået om bistand er tydeligvis nokså lavt. Det er heller ikke så mange som tror bistanden er effektiv. I SSB-rapporten kan vi lese følgende:

Kun tre av ti (33 prosent) kan nevne et land Norge har utviklingssamarbeid med. Få nevner de landene Norge bidrar mest til.

To av fem mener at bistanden gir ganske eller svært gode resultater.

Et klart flertall aner ikke hvem vi gir bistand til. Et klart flertall mener at bistand ikke virker. Allikevel skal vi tro at 90 prosent er positive til denne formen for pengesløsing?

Nesten en av tre (30 prosent) oppgir at de i svært stor grad eller ganske stor grad synes Norge burde endre fokus fra nasjonal bistand til globale fellesgoder som biologisk mangfold, samt fred og økonomisk stabilitet.

Særlig de unge vil altså ha peace, love og klima.

Men hvis man leser rapporten grundig, finner man noe merkelig. Som Sløseriombudsmannen skriver:

Regjeringen har økt budsjettet fra 30,2 milliarder skattekroner i 2013 til 39,5 milliarder i 2020, noe som er en kraftig økning også justert for inflasjon. (SSB viser 17 % inflasjon i perioden). Utviklingsministeren kjemper for at økningen skal fortsette, mens han bare har støtte fra 15 % av befolkningen der. Det er flere som vil redusere eller sløyfe bistandsbudsjettet, hhv. 19 % og 2 %.

Kan det ha hatt noen betydning at undersøkelsen er finansiert av Norad?

Min holdning til bistand er nokså klar: Bistand i statlig regi er amoralsk. Kun frivillig bistand har en moralsk verdi. Som jeg har skrevet før:

Vi har gitt bistand til 116 ulike land. Vi støtter judo i Zambia og merkelige prosjekter overalt. Selv partiet Høyre får bistand! Terje Rød-Larsen får dekket luksuslivet sitt blant annet ved tildeling av 130 millioner kroner i bistandsmidler.

Det er et bunnløst sluk. Og det har ikke noen påviselig positiv effekt, bortsett fra alle arbeidsplassene vi skaper i Norge gjennom diverse NGO-er, såkalte «ikke-statlige» organisasjoner som så å si kun får sine midler fra staten.

Nettavisen oppsummerte den hodeløse pengebruken slik:

  • Umulig å se resultatene av pengene
  • Det får ingen konsekvenser om det ikke rapporteres resultater
  • UD følger ikke Norads råd
  • Vet ikke hvor mye penger som går til administrasjon
  • Liten åpenhet

I en økonomisk utrygg verden må den statlige sløsingen reduseres. Våre politikere er så dårlige matematikere at de ikke har forstått at det fins noe som heter minus. De kjenner bare til begrepet pluss. Så det er vel lite håp om at de følger dette rådet:

Avskaff alle former for bilateral bistand, legg ned hele departementet.

Hvis man samtidig struper absolutt alle former for støtte til ikke-statlige organisasjoner, så kan disse omsider leve opp til navnet sitt.

Så kan man legge ned hele bistandsdepartementet. Vi trenger ikke sånne bullshit-jobber.

Det finnes ikke noe moralsk høyverdig i å stjele penger fra noen (skattebetalere) for å gi dem bort til andre (bistandsmottagere), og deretter fremheve seg selv som en god person (tenk Knut Arild Hareide). Det er på sitt beste komplett amoralsk, ofte de facto umoralsk.

I fjor ble hele nasjonen sjokkert over at Statoil/Equinor hadde sløst bort 200 milliarder kroner på sin hodeløse virksomhet i USA.

Men Solberg-regjeringen har altså i perioden 2013 til 2019 gitt bort 280 milliarder av våre skattepenger i bistand. Det dreier det seg om et samlet beløp på 52.000 kroner per innbygger, svimlende beløp.

En slik tvangsmessig sløsing med skattebetalernes midler burde faktisk føre til etterforskning. Men i første omgang tar jeg til takke med at bistand fjernes fra statsbudsjettet.

Hvis det virkelig stemmer at 90 prosent av nordmenn er så positive til bistand, burde det strømme inn penger til de veldedige organisasjonene, etter at de enorme beløpene som sløses bort på bistand heller blir gitt i skattelette til dem av oss som jobber.

Så kan vi velge hvordan vi bruker pengene selv. Det blir kanskje noen færre toppstillinger med skattefri millionlønn i FN for avdankete politikere. Men det er tross alt folket som teller.

Den eneste trøsten er at bistand koster oss langt mindre enn den vanvittige sløsingen av skattemidler som blir brukt på å skifte ut befolkningen gjennom masseinnvandring og gjøre Norge til et «shithole country».

Som hovedpersonen Ingemar i Mitt liv som hund uttrykte det: «Man måste hela tiden jämnföra. Tenk på Laika».

Nettavisen
VG

Kjøp Roger Scrutons bok “Konservatismen” fra Document Forlag her. Vi har trykket nytt opplag.