I en krig er kampmoral alt. Hvis ikke soldatene vet hvorfor de slåss, vil fronten smuldre i motgang. Israel har nå både en ytre og en indre front. Det øker mulighetene for forvirring og mismot. Defaitisme – at man står for en sak man ikke tror kan vinnes – er en akilleshæl både for et samfunn og et forsvar.

I våre samfunn gjør journalister og medier alt for at Israel skal tape. Motivene varierer: Israel er så sterkt. Israel har gjort mye urett tidligere. Landet skylder «palestinerne» å gjøre det godt igjen. Hvordan? Ved å oppgi landets trygghet? Israel vil ikke under noen omstendighet oppgi Jordandalen. Grensen mot Jordan er en internasjonalt anerkjent grense inngått mellom to anerkjente stater. Men dét bryr ikke mediene seg om. De karakteriserer konsekvent Vestbredden som «okkupert».

Hvis Vestbredden er okkupert, er det i så fall av det palestinske selvstyret, som er gjennomkorrupt og nekter å gå av. Det fôres med internasjonale penger, bl.a. fra Norge. Det er land som Norge som holder Mahmoud Abbas under armene så han kan avlyse valg nok en gang.

Den norske utenriksministeren har den frekkhet å kreve at Israels svar på angrep skal være «proporsjonale». Teller hun raketter, eller teller hun antall døde og sårede? Dette er et venstreorientert, giftig argument som ikke tåler nærmere granskning.

En utenriksminister fra Høyre har overtatt venstresidens giftige anti-Israel-retorikk mens hun legger ansiktet i alvorlige folder. Det er ingen forskjell på Thorbjørn Jagland og Ine Eriksen Søreide. Da bussene i Jerusalem ble sprengt på 1990-tallet, «fordømte» Jagland selvmordsbombene. Dét var alt.

Hamas er en terrororganisasjon som vil utslette staten Israel. De legger ikke skjul på det. Det samme vil Iran, og Biden-administrasjonen går ned i knestående for at ayatollaene og Revolusjonsgarden skal kunne sette i gang atomprogrammet igjen. Det skjer best hvis atomavtalen gjenopptas.

Det er en grunn til at Israel angrep iranske mål i Syria 200 ganger. Israel vil ikke tillate at Iran står på dørstokken til Israel.

Men John Kerry avslørte det for Irans utenriksminister Javad Zarif, som ble sjokkert. Det var nytt for ham.

Hver gang Hamas eller Hizbollah går til krig mot Israel, våkner alle refleksene hos venstreorienterte journalister. De kan pumpe opp følelsespornoen og piske opp stemningen.

Hamas trenger ingen propagandaavdeling. De har vestlige medier.

Den som leser engelskspråklige israelske aviser, ser at det er alvor for israelerne. Men når vi går inn på verdens største billedbyrå, Associated Press, og søker på bilder fra Israel, får vi nesten utelukkende opp bilder av palestinere. Selv når vi vet at israelere også lider, må vi lete for å finne bilder av det.

Heidi Levine er, som navnet tilsier, jødisk. Hun har vært i Lod og tatt bilder av «høyreorienterte» jøder. Men vi finner ingen bilder av arabiske unge menn. Er det for farlig?

Israeli riot police tries to block a Jewish right-wing man as clashes erupted between Arabs, police and Jews, in the mixed town of Lod, central Israel, Wednesday, May 12, 2021. As rockets from Gaza streaked overhead, Arabs and Jews fought each other on the streets below. Rioters torched vehicles, a restaurant and a synagogue in one of the worst spasms of communal violence that Israel has seen in years. (AP Photo/Heidi Levine)

Israeli Jews walk past a torched car after clashes with Israeli Arabs and police in the Israeli mixed city of Lod, Israel Tuesday, May 11,2021. (AP Photo/Heidi Levine)

Vi finner bilder av arabiske gutter fra Acre, lenger nord. Her er fotografen Muhammed Muheisen. Du skal være en av dem for å kunne ta bilder i deres strøk. Enda dette er bare guttunger.

Israeli Arab boys look at a burned car following clashes between Arabs and Jews in the mixed city of Acre, northern Israel, Sunday, Oct. 12, 2008. Police say two Arab-owned apartments were torched in the Israeli town of Acre amid clashes between Jews and Arabs. Police say Saturday rioters torched two empty apartments owned by Arabs in a predominantly Jewish neighborhood. (AP Photo/Muhammed Muheisen)

Hvis vi beveger oss til Gaza, er billedstrømmen overveldende.

A Palestinian man looks at the destruction of a building hit by Israeli airstrikes in Gaza City, Thursday, May 13, 2021. Gaza braced for more Israeli airstrikes and communal violence raged across Israel after weeks of protests and violence in Jerusalem. (AP Photo/Khalil Hamra)

Bilder har erstattet politikken. Man skal ikke kunne diskutere med bilder. De forteller sannheten. Det er denne følelsesmessige virkningen utenriksminister Søreide bruker når hun krever at Israel reagerer proporsjonalt. Hun føler en moralsk tilfredsstillelse ved å kunne opptre salomonisk. Hun skifter vær og vind. Er det ikke dét en god sosialdemokrat skal? Det er jo ingen som avkrever henne en definisjon på hva som er proporsjonalt når du angripes av en bevegelse som ønsker å utslette deg i en religiøs tilintetgjørelseskrig. Søreide har ingen historisk bevissthet. Dermed slipper hun å svare for noe som helst. Hun er en vektløs ballong.

Da Document arrangerte en tur til Israel høsten 2019, sto vi på grensen til Gaza. Det var så nær at du kunne spasert over til den andre siden, der det lå noen jorder mellom grensen og Gaza by.

Sidsel Wold har denne uken gjentatt og gjentatt hvor tettbefolket Gaza er, på størrelse med Mjøsa, sier hun. Men hvis det er så tettbefolket, hvorfor slipper Hamas løs en krig mot naboen som tvinger et høyteknologisk land til å svare. De materielle og sivile tapene er høyst forutsigbare og Hamas bruker hus og folk som kanonføde i et kynisk spill.

Mediene er deres villige hjelper som ikke påpeker dette, men fråtser i bilder av ødeleggelsene.

Denne propagandastormen har over tid fyrt opp under anti-israelske og antisemittiske følelser, ikke bare i den islamske verden, men i stigende grad også i Vesten. Nå er det ikke lenger venstresiden som fører an. Nå er det muslimer i Vesten. Det får du ikke de samme journalistene som billed-dekker Gaza til å rapportere. Det passer ikke inn i narrativet. Men her kommer bildene inn. De forteller sitt tydelige språk. At det marsjeres mot Israel i Iran, Tyrkia og Pakistan, er ikke unormalt. Men at de samme hatefulle protestene nå lyder i London og Chicago, er mer overraskende.

Protesters chant outside Accenture Tower after a rally that was held in solidarity with Palestinians, in Chicago on Wednesday, May 12, 2021. Protesters walked from Columbus Parkway to Accenture Tower, where the Consulate General of Israel is located. (AP Photo/Joshua Housing)

De muslimske representantene i det Demokratiske partiet tilhører den radikale fløyen som er pro-islamisme og anti-Israel, og BLM og Antifa har gitt dem styrke. Begge har klare antisemittiske trekk.

Disse bildene er enda et varsel om hva vi har i vente.

Protesters walk after a rally that was held in solidarity with Palestinians, Wednesday, May 12, 2021, in Chicago. (AP Photo/Joshua Housing)

Det er et betydelig innslag av hvite venstreorienterte i demonstrasjonen. BLM og Antifa har skapt blodsbånd til muslimene.

De har fått igjen «saka».

Det er mye blodmystikk på palestinsk side. Deres blod har en særlig verdi. Martyrtanken fra jihadismen har krøpet inn i venstreorienterte forestillinger, som mediene fôrer publikum med, og folk svelger unna. De tror på det de hører.

Det de hører, er forberedelser til pogromer.

A child carries a «Free Palestine» sign as protesters march through the streets of Chicago’s Loop in support of Palestinians on Wednesday, May 12, 2021. (AP Photo/Shafkat Anowar)

Verdien av denne propagandaen er uvurderlig, for palestinerne, for Hamas, for Iran og for Brorskapet. Brorskapet i Europa forstår godt at de får en gavepakke. Mediene gir dem en stor anledning til å mobilisere sine egne i Vestens byer. De jobber for «den gode sak».

At dette ikke er de innfødtes sak, og slett ikke jødenes, nevnes ikke.

Men Document vil vise det og si det høyt. Alt er nå connected, og rakettene fra Gaza er også rettet mot Vestens hjerte. Jihad mot Israel er også jihad mot Vesten.

Kjæe leser vi kunne aldri vist disse bildene og gjort denne analysen uten økonomi til å abonnere på byråenes bilder. Vi må ha «bevisene» på bordet for å vite hva som skjer. Derfor: