Aviser (Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB Scanpix

Den kritiske presse i Norge er avgått ved døden. Den frie norske presse har ligget på sotteseng i en mannsalder. Bortgangen kom derfor ikke uventet. Den kritiske presse gikk ut av tiden for egen hånd.

Mediene ble i sin tid til for å spre kunnskap og allmenn folkeopplysning. Senere ble avisene også politiske organer. Mange aviser ble stiftet nettopp av den grunn. Venstre-pressen var en pådriver for unionsoppløsningen med Sverige. A-pressens mange aviser ble til for å være en motvekt mot borgerpressen og agitere for arbeiderbevegelsens idé om likhet og brorskap.

I vår tid er de politiske motsetningene bygd ned til nesten ingen ting, og de politiske ulikhetene er så små at folk knapt merker om en regjering ledes av Arbeiderpartiet eller Høyre. Avisene er blitt så uniformerte at du ut fra en blindtest av lederartiklene ikke kan resonnere deg frem til hvor i landskapet avisen står.

Avisene har løsrevet seg fra de politiske partiene, men har i stedet sverget troskap til mer ubestemmelige politiske kretser. Så godt som hele dagspressen er i favør av en innvandringspolitikk som over tid vil omgjøre Norge til en islamsk stat. Samtidig støtter dagspressen primitive konspirasjonsteorier om at mer skatt og mindre oksekjøtt vil gi jordkloden et mer bekvemt klima. 

Folk som mener noe annet, er rasister og klimafornektere – akkurat som om det lar seg fornekte at kloden har et klima. Og rasister er vel i grunnen de som ønsker å bytte ut det norske folk med fremmede. Pressen er mindre differensiert, men desto mer ensrettet enn noen gang i fredstid.

Pressen er bare unntaksvis et korrektiv til makthaverne. Korona-pandemien er et eksempel på det. Journalister står som umælende mikrofonstativer på pressekonferansene. Bare Klassekampen har systematisk avdekket skjevfordelingen av støttemidler til næringslivet. Knapt noen stiller spørsmål ved at breddeidrett for lag må stenge ned og at gudstjenester ikke kan ha mer enn 10 deltakere selv om kirkebenkene er fastmonterte, mens folk kan stå som sild i tønne på buss og T-bane. Sånn opptrer maktlogrende og lydige medier.

Før i tiden stolte folk på mediene. «Det sto i avisen», var kildehenvisning god nok. Nå er tilliten til mediene sterkt redusert. I USA viser undersøkelser at folkeflertallet mener at pressefolk «bevisst forsøker å mislede mennesker». Utviklingen i Norge er parallell. Før reklamerte Aftenposten med å gi «solid bakgrunn for egne meninger». Nå rekrutterer avisen politisk redaktør fra Natur og Ungdom. Troverdigheten blir deretter. Tidligere var Dagbladet en avis som betød noe og fikk en statsminister avsatt. Nå er avisen overfylt av det rene dill.

Da denne spaltist ble ansvarlig redaktør i Nordlands Framtid, fjernet vi fra avisens kolofon linjen «Organ for Det norske Arbeiderparti». Avisen var strengt tatt organ for redaktøren og for hans lesere. Vi skrev en lederartikkel om at Reiulf Steen burde gå av som partiformann. Da ringte folk og fryktet at vi ville miste jobben. Reaksjonen var motsatt. Ap-folk satte stor pris på at avisen satte ord på det mange mente. I dag er Ap-krisen langt mer alvorlig, men ingen i A-pressen har turt å ta til orde for at Jonas Gahr Støre bør erstattes. Det viktigste for avisredaktører i vår tid er å tilpasse seg. Slik kan en redaktør komme seg opp og frem.

Avisenes kvalitet avleses i opplagsnedgangen. Før hadde Bodø to gode aviser. Nå har byen én, og den er så dårlig at opplaget er på linje med det hver av avisene hadde før. Vi har også vært redaktør i Haugesunds Avis, hvor opplaget nå er så vidt halvparten av hva det var i vår tid.

Avisene som «den 4. statsmakt» er en vits. Pressen er derimot statsmaktens medløper. Frie medier som Document og Resett er snart de eneste som formidler seriøs samfunnskritikk. De to nettstedene har store og stigende lesertall.

Den kritiske presse i Norge valgte selv å oppgi ånden. Vi lyser fred over dens minne.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂