Bernt Hagtvet får Humanistprisen på Britannia Hotel i Trondheim i 2006. Foto: Geir Johansen/NTB

Tirsdag denne uken var Bernt Hagtvet og Terje Tvedt gjester i Dagsnytt 18 og fikk snakke lenger enn det som er vanlig. Temaet var nemlig noe som engasjerer gamle 68-ere overmåte: Trump & fascismen. Også programleder Sverre Tom Radøy er av samme generasjon og deler denne fascinasjonen.

Fascismen har vært en besettelse for 68-ere. Den utøvde en merkelig tiltrekning. Det var noe man selv kunne vokse på ved å studere og forstå. Hvordan hadde et slikt fenomen kunnet oppstå midt i Europa?

Med høyrepopulismen gikk det rundt i hodet på en venstreside som har mistet dampen og grepet på virkeligheten. Da Trump klarte det umulige – å bli valgt i verdens viktigste land –, gikk de fra sans og samlng.

I fjor sommer holdt Bernt Hagtvet en to timer lang forelesning i Bergen under headingen: «Er Trump fascist?» Etter mye om og men landet han på nei.

Men nå har det tippet over. Den som ikke ser likheten mellom Trump på balkongen i Det hvite hus og Mussolini på Piazza Venezia, kan ikke sin historie, sa Hagtvet.

Slike paralleller var venstresidens yndlingsgren. Det ble brukt av alle fra Tron Øgrim til Johan Galtung og Noam Chomsky: – Nå kommer ulven og tar deg, og bare vi kan beskytte deg. Bare vi vet!

Slik lød budskapet.

Men for at skremslene skal være troverdige, må det være et visst hold i dem. De må ha en viss rot i virkeligheten.

Det vi har sett de siste fem årene, er at mediene og venstresiden har «lettet» fra bakken. De svever rundt i sin egen boble.

Men de har gjort mye skade. De har påført det amerikanske system ubotelig skade gjennom å gjøre statlige organ til politiske våpen. Norske medier og Norges establishment har ikke registrert dette voldsomme forfallet. De har hissset seg opp i Trump-fistel.

En gang var det israelere som spurte hva det kom av at vesteuropeiske land ikke hadde noe annet å gjøre enn å være fanatisk opptatt av dem. Nå har Trump overtatt rollen, og begge deler er foruroligende: Vest-Europa er blitt antisemittisk, og Trump-hatet er patologisk.

Indre demoner

Hagtvet har en viss historisk ballast som burde gjort ham i stand til å forstå. Men han ris av sine egne demoner, og de har tatt makten over hans sinn.

Han presterte å si: – USA lider av en overproduksjon av folk som vil inn i eliten. Det er ikke plass til alle, derfor oppstår en akademisk lumpen-elite. Et glimrende eksempel er Steve Bannon. Han fikk ikke jobb og valgte derfor å bli håndlanger for en høyrepopulistisk politiker.

Som alle vet: Steve Bannon er en suksessfull forretningsmann. Han jobbet i Goldman Sachs, han jobbet i Hongkong, var flere år i marinen og tjente gode penger på tv-produksjoner. Han var med på å starte Breitbart.

Dette er en bakgrunnn alle rimelig oppegående mennesker har fått med seg. Men Hagtvet ser det han vil se. Han ser forhutlede arbeidsløse akademikere i Weimarrepublikken, som han er besatt av.

Deplorables

Han snakket om den amerikanske arbeiderklassen som er tapt for Demokratene: Dette er mennesker som lever i en lukket verden, sa Hagtvet. Det vil være en utfordring for Biden å snakke til dem og oppdra dem, få dem til å forstå at jobbene ikke kommer tilbake. De kan ikke bli dataingeniører alle sammen.

Hagtvet hadde deplorables-innstillingen til arbeiderklassen. Den er fortapt. Hvis de ikke kan oppdras, men tvert imot organiserer seg, for Trump, slik Stop the Steal-bevegelsen gjør, hvor langt er da Hagtvet villig til å gå for å holde dem i age?

De merker ikke selv at de er blitt reaksjonære og griper etter våpen for å slå ned underklassen. Foreløpig gjør Big Tech jobben. Men det ligger implisitt i Hagtvets holdning at lumpenprolatariatet ikke er tilregnelig og at de selv ber om å bli stanset.

De liberale har gitt seg selv mandatet, og det er dette Biden representerer. Valgsvindelen har en indre logikk.

– USA har aldri vært sterkere

Terje Tvedt var rykende uenig i Hagtevts analyse av at USA ligner på Weimarrepublikken. At det er en nasjon i oppløsning.

Men Tvedt overrasket med en forskjønnende oppfatning av USA som det mest vellykkede imperium i verdenshistorien.

– USA har aldri stått sterkere, sa Tvedt. Han ramset opp de store tech-selskapene som alle er amerikanske. – Kina kan bare gå hjem og legge seg, sa Tvedt humrende.

Hvor har Tvedt vært de siste årene? Har han ikke fått med seg at disse selskapene ikke er amerikanske. De er transnasjonale og betrakter USA kun som et fysisk territorium de kan bruke og hvor de kan importere arbeidskraft fra land som India. De tenker utelukkende på sine egne interesser, ikke på et USA som tihører folket. Hvis de tenker USA, så er det elitenes USA, det som selger ut arbeidsplassene til Kina.

Denne politikken har gjort USA svakt. Bannon kaller det managed decline, styrt nedgang. At eliten stjeler valget på vegne av en halvsenil, korrupt politiker, sier noe om deres arroganse, men også om deres egen dekadanse.

Ingenting av dette hadde Tvedt fått med seg. Han levde fortsatt i forestillingen om at Kina ligger langt etter USA.

Dette kom tydelig frem da Tvedt senere i programmet møtte Øystein Tunsjø fra Forsvarets Forskningsinstitutt. Tunsjø har en doktorgrad på Kinas utenrikspolitikk. Tvedt fant seg ikke i å bli satt på plass av noen som visste bedre, og det ble ingen god samtale. Tunsjø vet hvor langt Kina er kommet. Tvedt har ikke forstått det. Han snakket om at Kina ikke har noen venner. Det har USA, i haugevis, ifølge Tvedt. Men hva slags venner?

Det er forstemmende å høre at en av våre mest spennende samfunnsforskere er så akterutseilt.

Hagtvet er regressiv og går snart i barndommen. Når også Tvedt er på jordet, kan man spørre: Hvem har egentlig overblikk og innsikt i den norske eliten? Hvor skal korrektivet komme fra?