Bokanmeldelse

Foto: Facebook.

Hvor skal man, det vil si jeg, begynne uten at det blir klisjeer? En modig kvinne, en sterk kvinne?

Slike karakteristikker har det jo gått inflasjon i. Det brukes selv når en eller annen kvinne fra Oslo Vest er blitt utnevnt i en høy stilling i offentlig forvaltning eller har klatret i kvinnenettverket i Arbeiderpartiet og Høyre.

Greit og harmløst, for all del. Men modige er de ikke, de gjør bare karriere.

Andre kvinner har ofret noe, satt noe på spill, havnet i harde menneskelige konflikter, og i denne kategorien finner vi Shurika Hansen.

I dag er hun kjent for mange som skribent og redaktør tilknyttet resett.no. Hansen er med andre ord riktig kontroversiell, for hun skriver for feil avis, og ikke nok med det, hun er ex-muslim. I tidligere tider ville vi tenkt «hva så?», men nå har religion, identitet og alt gnålet rundt dette gjort et voldsomt comeback.

I visse kretser er det nærmest rasistisk å antyde at det er lurt å forlate en totalitær religion. Shurika Hansen vet dette mer enn noen annen, og har likevel gått veien.

Barndommen i Somalia skildres, med vennskap og god familie. Og absurde sosiale ulikheter, der kynismen overfor fattige og handikappede er total. «I dette somaliske miljøet har de ingen verdi, og de er en pariakaste for samfunnet», skriver Hansen.

Hun skildrer ungdomsår i Skien, som ikke uten videre er god reklame for den gamle embetsmanns- og industribyen. På den annen side, er vel skildringen av Skien heller ikke så oppsiktsvekkende, med sine gode og dårlige boligstrøk, innvandrerstrøk, rike etnisk-norske strøk, ungdomsmiljøer, fyll og hasj. En norsk by altså.

Men oppveksten er ikke helt som for oss andre: Det somaliske miljøet er preget av overvåking, sladder og streng intern justis. Shurika blir sett kyssende med en gutt, og miljøet forlanger – pisking! Ja, utenforstående somaliske kvinner kommer hjem til familien og forlanger at faren pisker henne. Dette skjedde altså i Norge for cirka 20 år siden. Nå er ikke barnemishandling et nytt påfunn her til lands, men det er noe nytt at det har kulturell aksept.

Hennes familie havner altså i Norge. Boken begynner med at unge Shurika blir gravid, hun er ugift og ung. Det er ikke bra i mange miljøer, og totalt katastrofe i dette somaliske miljøet i Grenland. Hun skriver rett fram om sinne og sorg, og dette kunne lett blitt ukeblad-historie, men det er en tung virkelighet som ligger bak. En viss humor er det også plass til, som når noen medstudenter ved det som het Høgskolen i Vestfold sverger til Muhammed og nekter å ta innover seg kunnskap om Aristoteles.

Hansen er tøff i ordvalget og legger «lite i mellom», som det heter. En tidligere venninne som en gang drømte om å bli danser, møter hun igjen som feit firebarnsmor, der barna løper rundt som apekatter, som Hansen skriver. En fintfølende leser tilknyttet NRK vil vel se slike formuleringer som rasistiske.

Hansens poeng er derimot enkelt: Du kan som innvandrer bli omtrent hva du vil i Norge. Dette landet gir i motsetning til Somalia mulighet for frihet, for selvstendige valg. Du må ikke følge reaksjonære kulturelle koder. Hijab-bruken har økt med islamiseringen av Europa, skriver Hansen, og påstår med det noe som får en middels norsk samfunnsforsker til å bryte sammen. Selv om vi alle kan se det rundt oss, gjelder det å produsere nok tåkete ord til at det kan skjules i noen fraser om «kulturelt mangfold».

Jeg forstår godt hvorfor Shurika Hansen ikke er populær i visse miljøer, hun truer hele deres naive tankesett om alle kulturers like verdi.

Møte med Helge Lurås og resett.no er viet mange sider. Her får Shurika en ny fanklubb over natten; hun undrer seg litt over det, og ikke minst over den massive hetsen fra ymse folk på venstresiden. Dette kapitelet kan oppsummeres i sitatet «Når argumentene uteblir kommer stemplingene, og det er den viktigste måten å holde polariseringen i live på». Og menn blir stemplet som rasister når de støtter henne. Ytre venstre kaller henne «husneger», det er fritt fram for de mest nedrige angrep.

Hun skriver om mobbing på skolen, gir oss noen triste historier om mobbeoffer og om hvordan Shurika selv må holde hemmelig at hun henger med denne personen ellers ville hun selv blitt mobbet. Og hun en god observasjon: Hvorfor er ikke lærere og rektorer mer ute i skolegården, observerer og griper inn? Som om mobbing skulle være så ekstremt vanskelig å gjøre noe med?

Om egne seksuelle erfaringer skriver Hansen personlig og godt, og hun forteller om et tidvis noe vel utagerende liv, før hun ble etablert med barn og jobb. Hun innrømmer at hun ikke har vært noen lett datter for faren. Desto mer rørende er det å lese om hvordan de blir forsont, og om sorgen da faren døde.

Kanskje ligger forklaringen i venstresidens hat mot Hansen at hun har oppført seg som en klassisk frigjort 1970-talls hvit venstreorientert kvinne med elsker og brutte ekteskap? Hun har dels levd på en måte som ble sett som kvinnefrigjørende for noen tiår siden.

Men nå? Nå er hun for mange på feil side. For undertegnede derimot, fremstår hun ganske enkelt som en klassisk individualist, et menneske som velger sitt liv og setter friheten høyt. Og vet at noen kulturer er bedre enn andre hva gjelder mulighetene for å kunne leve nettopp slik.

 

Shurika Hansen: Min kamp for frihet og kjærlighet til Norge, Resett forlag, 2020, 240 sider

 

Kjøp julegaver fra Document Forlags utsøkte utvalg her!