Kultur

I følge Subjekt.no, et nettsted for Etikk og Estetikk, er Frogner-folk i harnisk over hærverk på Vigelandmuseet. En utstillende billedhugger på museet ønsket å provosere tilskuere med å skamklippe en vakker tuja-hekk foran museumsbygningen. Billedhuggeren Per Kristian Nygård stiller egentlig ut sine arbeider inne i museets lokaler, men trolig på grunn av liten oppmerksomhet fant han det nødvendig å frisere litt på vegetasjonen utendørs.

Til Subjekt sier han at han ville lage noe som tilførte plassen noe absurd, og siden han var invitert til å stille ut i Vigelandsmuseet falt det også naturlig for ham å gjøre noe utendørs. Nå er det mye en kunstner kan gjøre utendørs foran et skulpturmuseum der han stiller ut, men å gjøre fra seg, i praksis å herpesere på en velpleiet tujahekk, virker ikke akkurat særlig kreativt. I overført betydning minner det mer om småunger som roper stygge ord i et propert selskap. At Frogner-fiffen ble krenket over skamklippingen bekrefter da også at den analfikserte provokasjonen falt i god jord, skjønt gartneren neppe vil være bekvem med estetikken.

Nå var nok ikke dette frilufts-arbeidet av skulptøren Nygård noe sentralt verk i hans utstilte portefølje. Hans utstilte arbeider innendørs har en helt annen karakter, både i materialbruk og formgiving. Alle skulpturene er bygget opp av grå lecablokker. De er ubearbeidet og formgitt utfra en minimalistisk estetikk som ikke tilfører arbeidene egenskaper av vesentlig kunstnerisk art. Den trivielle og antiestetiske leca-karakteren går allikevel godt sammen med den minimalistiske forenklingen, sistnevnte har jo den formale egenskapen at den eliminerer det meste av kunstnerisk kvalitet.

Blant de arkitektonisk oppbyggede skulpturene er det ett arbeide som skiller seg ut, og det er en søyleformet konstruksjon der lecablokkenes hulrom danner en serie åpninger, nærmest som vinduer i en rundbuet vegg. Her har kunstneren tatt et kreativt grep som overskrider minimalismen og skaper en visuell kunstnerisk mening. Dette er et poetisk lyspunkt i Nygårds utstillingsmateriale, som gjennomgående preges av en enkel, monoton og ensformig stabling av lecablokker.

Jeg skjønner jo at kunstneren får behov for å bryte med denne skjemakreativiteten og skamklippe en vakker hekk, et stykke naturskjønnhet, men det er jo ingen stor provokasjon. Noe som forteller oss at kunstneren heller ikke har så høye estetiske idealer og radikal opprørstrang. Det holder med å prompe i propert selskap. Hvis han derimot hadde kappet hodet av en Vigeland-skulptur ville det blitt en provokasjon av store dimensjoner, et modig konseptkunstverk av internasjonalt format.

For å nå de store høyder på det internasjonale kunstmarkedet må man ha visjoner og ambisjoner, så Nygård bør nok skifte ut hekksaksa med en vinkelsliper. Det holder ikke å skamklippe tujabusker og forarge fiffen på Frogner. Her tenker han altfor smått, nærmest minimalistisk. Derfor blir også provokasjonen så pjuskete og smålåten, en nokså ynkelig utstillingsmarkering foran det monumentale museumsbygget.

Kjøp julegaver fra Document Forlags utsøkte utvalg her!