Kommentar

Over hele Vesten ser vi fremveksten av en allianse som arbeider målbevisst for «målstyring» av folks meninger: Staten og Big Tech jobber hånd i hånd. Mediene stiller seg til disposisjon. De har mistet sin public service-funksjon og velger å tre inn som en maktspiller. Det utløser pengedryss og plass ved bordet. Innsikt i opinionsmanipulasjon kan omsettes i nyskapninger som Faktisk.no, som fungerer som inkvisisjon for Facebook.

Nå som statlige penger tilfaller Faktisk.no, er ringen sluttet: Stat, presse og Big Tech gir kontroll, makt og penger til evig tid.

«Arbeidet» eller bearbeidelsen bygger på enkle psykologiske prinsipper: Du blir fortalt hva du skal mene, og får belønning i form av sosial trygghet og anerkjennelse.

«Digital trygghet»

Språket er «nytale»: Medietilsynet har «oppdaget» folks behov for «digital trygghet». Mens tryggheten forsvinner ute i det fysiske rom, skal den sikres digitalt. Digital trygghet vil si at aktørene sørger for at du ikke får se innhold du ikke har godt av. De mener ikke porno; porno kan du konsumere så mye du vil. Porno doper folk. Det er en viss type informasjon av et annet slag denne maktkonstellasjonen ikke vil at du skal følge.

Politisk korrekthet er avleggs. Den vekker motstand. Kondisjonering er den nye metoden: Facebook og Twitter straffer deg hvis du tar i innhold de ikke liker. Suspensjon og utestengelse svir. Hvis du er et menneske som liker aktelsen fra omgivelsene, tar det seg dårlig ut at du blir suspendert.

Facebook er globalt og kjenner ikke de lokale forhold. Derfor trengte Facebook en lokal partner og fant det i Faktisk.no, som er opprettet og eid av de store mediene: NRK, VG, Dagbladet, Amedia og Polaris Media. Normalt ville man sagt at mediene ikke kan kontrollere seg selv; det blir bukken og havresekken. Men i den nye virkeligheten er det omvendt: Der er bukken og havresekken utgangspunktet.

Forskyvning

Tidligere var det pressens eget selvdømmeorgan, Pressens Faglige Utvalg, som fikk mest oppmerksomhet. Nå har PFU sklidd i bakgrunnen, og det er Faktisk.no som spiller en mer fremskutt  rolle. Det er ikke fordi Faktisk.no utmerker seg ved sin dyktighet. Det er fordi de er tildelt en viktig rolle i et spill aktørene er enige om, men ikke eksplisitt formulerer.

Covid har vært en øvelse i samfunnsstyring. NRK har kjørt kontinuerlig, og Faktisk.no dukker opp som en selvskreven instans som «vet». I virkeligheten er det bare synsing basert på politiske preferanser. Faktisk.no har gjort det til en viktig oppgave å forsvare Kina. Det må ikke sås tvil om Kinas gode vilje og at viruset ikke ble sluppet ut i verden med hensikt.

Noen har bestemt at statskanalen skal fungere som spindoktor for verdens største diktatur, sekundert av Faktisk.no.

Det er ikke rart at dette legger en demper på «samtalen». Folk værer at det blåser nye vinder. Best å dukke.

Motstand og føyelighet

Størrelsen på det norske medielandskapet gjør at vi ikke ser tendensene til sofistikert ensretting like tydelig som i USA. I Norden kan man forledes til å tro at Trump-bashing er normalen, for «alle» gjør det.

I USA er det en sterk motkraft med et vell av medier. Det provoserer Big Tech, som i valgkampen og under koronapandemien har vist sin sensurklo stadig tydeligere.

Vi ser hybrider: NGO-er med aktivister som samarbeider med corporate America: Organiserte forsøk på annonseboikott av medier man ikke liker. Man går løs på firmaene som annonserer og spør: – Vil du virkelig annonsere på dette nettstedet? Hvis firmaet ikke responderer slik man ønsker, blir det hengt ut. Firmaer har svak samfunnsbevissthet og tenker kun på bunnlinjen.

Det er forskjell på aktiv kollaborasjon og passiv tilpasning. Når Mastercard samarbeider med aktivister om å nekte frie medier bruk av deres tjenester, griper man inn i en kjernefunskjon. Aktivistene vet godt hva de gjør: De forsøker å klippe over den økonomiske livlinen. Juridisk har kortselskapene sitt på det tørre: De viser til forskrifter om banker som skal ha sikkerhet for at overføringer er «trygge».

Det som begynte som en sikkerhet mot hvitvasking og terror, kan vendes til å bli et politisk våpen.

Vesten har kommet langt ned ad veien mot det man på 60-tallet kalte represjon: undertrykkelse.

I tillegg til hvitvasking/terror kommer nå de nye diskriminerings- og hatlovene. Dette er gummistrikk-lover som kan anvendes på nærmest alt man måtte ønske å ramme.

Omvendt pressefrihet

Hvis f.eks. Medietilsynet og pressens organer var opptatt av ytrings- og pressefrihet, ville de gått inn for å styrke uavhengige medier og absolutt ikke tolerert at reklamebyråer, banker og kredittkortselskaper struper medier.

Men de gjør det motsatte: De later som om alt er i sin skjønneste orden.

Det henger sammen med fremveksten av Big Tech. Det er der makten ligger nå. Ikke i mediene; de er tildelt en annen rolle.

Google kontrollerer over 90 prosent av verdens søkemotortrafikk. Det har lenge vært påpekt at de kunne sensurere trafikken ved å skru på algoritmene. Den siste tiden har de gått aktivt inn og gjort nettopp dét. Trump var et fenomen som aldri måtte få gjenta seg. Det har Google-ansatte gitt uttrykk for i hemmelige opptak gjort av Project Veritas:

Videoen av det interne allmøtet på Google etter valget i 2016 sier alt om hvor konsensuspreget og politisert Google er, med den største selvfølge. De er overbevist om at de er på parti med fremtiden:

 

Google ga seg selv et oppdrag: å få historien tilbake på rett spor. Man gikk aktivt til verks: Svartelister av medier som skal parkeres. Annonseboikott. Google har all makt – med klare politiske føringer –, så hvorfor skal de ikke bruke den?

Kongressen har ikke gjort noe for å gjerde inn Big Tech. De har latt selskapene få overtak, og disse har nå et forsprang som det skal bli vanskelig å ta igjen.

At Big Tech gikk aktivt inn for å påvirke valget, bør ikke overraske. Men bak den aktive sensuren ligger mer interessante koblinger: Lederne for Bidens kampanje er hentet fra Facebook, Twitter og Google, og i rekrutteringen til disse selskapene er ikke en bakgrunn fra ytre venstre noen hemsko: Når kommunikasjonsansvarlige for Twitter kaller Trump nazi og setter hans tilhengere i fly-over-America i samme kategori, sier det noe om miljøet.

Den samme politiske klassen som vil rense ut offentligheten og sosiale medier, har ingen problemer med å rekruttere fra den ekstreme venstresiden, og dermed lukker de øynene for den politiske volden.

Det er en grunn til at anti-Trump-mediene ikke rapporterer om Antifa og BLMs vold, om plyndring og om illegales kriminalitet, og den er mørkere enn vi liker å tro: Den politiske klassen ser seg tjent med å ha en voldelig arm som skremmer borgerne til lydighet.

Dette er en helt ny definisjon av «trygghet», og alt er som hentet fra Orwell.

 

 

Hvis du ikke ønsker å leve i en Orwell-verden, bør du støtte Document:

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal: