Vi er ganske stolte av den såkalte «norske likhet». For min generasjon – vi som var «en alen lange» under krigen – sitter nok den emosjonelle nasjonalismen ganske fast i sjela, og vi skammer oss ikke for å tilstå at vi er glad i fedrelandet – selv om statsvitere kan se på nasjonen som et innbilt fellesskap.

Men hva er det med nasjonen som utløser våre patriotiske følelser? De internasjonale rankinglistene over hvor bra nasjonalstater tar vare på folk, er kanskje viktigere enn den norske naturen eller fedrenes heltegjerninger. På slike lister ligger vi på medaljeplass – når det gjelder å redusere problemer som fattigdom, kriminalitet, høy spedbarnsdødelighet eller andre konsekvenser av klasseforskjeller.

Det som for meg gjør Norge til et godt sted å være «blant alle lande i øst og vest» – er at det ikke bare er et territorium, men et samfunn, et fellesskap med rimelig god plass for alle. Gjennom ulike historiske faser har vi vært så heldige at det i liten grad har vært mulig å undertrykke folk gjennom kontroll av jordeiendom. Vi har hatt gode forutsetninger for å bygge et moderne, relativt egalitært demokrati etter at vi ble kvitt fremmedstyret og kunne utvikle vår egen stat, uten adel og med en rimelig grad av likhet – om vi sammenlikner med andre nasjoner. Adel og plantasje-kapitalister grodde ikke på norsk jord, altså på blautmyr, urer og morener.

Det er Norge som samfunn som er gjenstand for min nasjonalisme.

 

Ottar Brox