Fredag 21. august åpner Statens vegvesen ny turistvei attraksjon med trappebru over Vøringsfossen.
Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

Nå i høst åpnet det en bro over Vøringsfossen, som skal gi turister og andre farende folk en sterkere opplevelse av naturens krefter i full utfoldelse.

Fossefallet har i mange år vært en stor turistattraksjon med tusener av besøkende, og med den nye, malplasserte stålkonstruksjonen av en bro har turistene fått et bedre utsyn mot de mektige vannmassene som tordner ned i juvet.

Noen mener tydeligvis at denne brokonstruksjonen har åpnet for en mer autentisk opplevelse av fossefallets kraftutfoldelse. Ja, av en mektig naturutfoldelse i sin mest uberørte tilstand.

Statens vegvesen og Nasjonale turistveger, som er ansvarlige for byggverket, mener tydeligvis dette.

De har også sikret området og andre utsiktspunkter med rekkverk, hvilket i høyeste grad var påkrevet, men denne blanke metallkonstruksjonen over kløften må vel kunne sies å være et godt eksempel på naturvandalisme.

De som har utformet denne brokonstruksjonen er tydeligvis amatører på området.

For det første er det ingen vakker bro, for det andre er den heller ikke er tilpasset den stedlige naturen.

Nå er det selvsagt ikke så lett å tilpasse seg fossen og vannfallet, som stadig er i bevegelse, men materialbruken og brostrukturen burde ha kunnet fått en mer estetisk utforming som var bedre tilpasset omgivelsene. Slik broen nå strekker sin sterile og teknologiske skjelettstruktur over dypet, fremstår den som et fremmedelement og en naturfiendtlig metallkonstruksjon.

At broen er arkitektonisk stygg er ille nok, men å påtvinge fossen og dens unike naturmiljø et stykke metallisk antinatur grenser til miljøkriminalitet.

Jeg har besøkt Vøringsfossen flere ganger på min vei inn i fjellheimen, og har blitt imponert av dens naturlige kraftutfoldelse.

Allikevel var Mardalsfossen et høyere og mektigere fossefall, før den ble lagt i rør. Fra 20. juni til 20. august er fossen i farten igjen, slik at tilreisende kan se fossens krefter utfolde seg. Nå har heller ikke Vøringsfossen unngått kraftutbygging. I sommersesongen er vannmengden i elven regulert, og det stilles krav til minstevannføring på et bestemt antall kubikkmeter vann i sekundet.

Mange norske fosser har blitt ofret på kraftsosialismens alter, men enkelte av dem blir vekket til live igjen i turistsesongen. Reiselivsnæringen er stadig på hugget for å markedsføre slike spektakulære turistmål, men initiativet fra Statens vegvesen og Nasjonale turistveger om å bygge bro over Vøringsfossen er et grovt naturinngrep.

Det er forståelig at turisten vil komme i en best mulig posisjon for å filme og fotografere fossefallet og naturkreftene, men det er jo ikke turistenes ønsker som her skal oppfylles, men vernet av naturens egenart på stedet.

Naturforvaltningen må ikke la seg styre av pengesterke turister og lokale næringsinteresser. Vi har et lovverk som er anvendelig i slike saker om kommunene skjønner alvoret. Broprosjektet burde ha blitt stoppet i den kommunale forvaltningen, eller på politisk nivå. Slik er det i alle fall i teorien om de ansvarlige instanser følger loven, men i mange kommunale saksbehandlinger mangles det enten kompetanse, eller så blir saken behandlet og bestemt etter påtrykk utenfra. Naturen må vike for «fremskrittet».

For mange år siden hadde jeg en prat med filosofen og fjellklatreren Peter Wessel Zapffe om dette problemet, om motsetningen mellom naturbevaring og utbygning.

«Det vil bare bli verre», sa han, «sivilisasjonen er ennå et uferdig prosjekt og stanser ikke før menneskets egen natur er nedbygget».

Da han så jeg ble utilpass over fremtidsutsiktene, reiste han seg og sa: «Nei, nå må vi tenke på noe mer oppbyggelig. Hva med en god cigar og et glass utsøkt cognac i peisestuen?»

Vi selger bøker av Hege Storhaug! Både enkeltvis og som bokpakke til superpris.

Kjøp Sammenstøt mellom sivilisasjoner? her!