Gjesteskribent

– Hvor mange ansatte trengs det for å skifte en kommunal lyspære?

Leserne har sikkert hørt denne vitsen i ulike versjoner i forsøk på å gjøre narr av kommunearbeidere og forsterke fordomsfylte oppfatninger om at kommunalt ansatte.

Vi har liten sans for slike vitser. Derimot liker vi bedre dette spørsmålet: Hvor mange heltidspolitikere trengs det i et fylke for å behandle saker om videregående skole, fylkeskommunale veier, skoletannrøkt og rutegående transportmidler?

I det nye Trøndelag fylke er svaret 22. Det er valgt 22 kvinner og menn i sin beste alder for på godt betalt heltid å se til at videregående skoler driftes slik departementet har forutsatt, at skoletannrøkta fungerer, at statens kollektivtransportmidler blir fordelt og at fylkesveiene vedlikeholdes. Det er dette som fylkeskommunenes gjøremål.

For 50 år siden hadde fylkeskommunene flere oppgaver: Sykehusene var en sak for fylkene, som også ga lån til næringslivet på vegne av Distriktenes Utbyggingsfond

Men den gangen klarte fylkeskommunene seg med én heltidspolitiker – til overmål i deltidsstilling. Fylkesordfører Kolbjørn Larssen i Sør-Trøndelag var i tillegg ordfører i Orkdal. Da denne spaltist senere ble pressemann på Gjøvik, fikk vi mye med fylkesordfører Sigurd Østlien å gjøre. Han var samtidig også ordfører i Vestre Toten.

Så kom en nyordning i 1975. Fylkestinget skulle ikke lenger være sammensatt av fylkets ordførere pluss noen til fra de mest folkerike kommunene, men valgt direkte. Staten sørget for raus økonomi. Mens fylkesmannen tidligere også hadde funksjonen som fylkesrådmann, var det nok med 10-12 medarbeidere i staben til å håndtere de fylkeskommunale gjøremål i Oppland. Nå er det i snitt 250 ansatte til å håndtere færre fylkeskommunale oppgaver. Det er på landsbasis flere hundre heltidspolitikere i tillegg.

I dag fikk kommunalminister Monica Mæland overrakt en utredning av et såkalt ekspertutvalg om å overføre nye oppgaver til fylkeskommunene – slik at de svære apparatene kan sysselsettes. Det er en aktualisering av det gamle uttrykket om å bære havre til en død hest. Her skal det bæres mer papir til papirflytterne.

Fylkeskommunen hadde sin berettigelse den gangen fylkene var et fellesskap av kommuner. Oppgaver som det ikke var naturlig for kommunene å løse selv, ble tatt hånd om det fylkeskommunale fellesskapet. Fylkeskommunen ble styrt og finansiert nedenfra som en del av lokaldemokratiet. Så ble det i stedet sentralstyring ovenfra.

Fylkeskommunene burde vært nedlagt, men blir det ikke fordi fylkespolitikerne er godt representert på landsmøtene i Ap, Sp og KrF. Det er det nærmeste en i Norge kommer begrepet strukturkorrupsjon. Egen inntekt vernes av kvasidemokratisk glasur.

Hvis Statens Vegvesen får ansvar også for fylkesveiene, at kommunene får ta hånd om videregående skoler (slik det var før. Denne spaltist tok Examen Artium på et kommunalt drevet gymnas), at kommunene får ansvaret for folketannrøkta på linje med annen medisinsk service og staten selv fordeler statens trafikksubsidier –

– ja, da kunne fylkeskommunen nedlegges og 5.000 – 6.000 mennesker frigjøres for verdiskapende og samfunnsnyttig arbeid i stedet.

 

Ragnar Larsen har lang fartstid i pressen, som redaktør i Arbeidets Rett, Røros, Nordlands Framtid, Bodø og til sist Haugesunds Avis. Innimellom Nordlands Framtid og Haugesunds Avis var han i ni år banksjef i Nordlandsbanken.